Om databasen for kvenske stedsnavn

Kvenske stedsnavn har utbredelse i mange kommuner i Troms og Finnmark. De kvenske stedsnavna vitner om bosetting, næring og kulturell tilhørighet til landsdelen gjennom flere hundre år.

 

Månedens stedsnavn

Susihauta eller Sysihauta?

( september 2017 )

I Porsanger, på østsida av Porsangerfjorden/Porsanginvuono og øst for bygda Väkkärä, er det to stedsnavn med samme navneledd som er mitt utgangspunkt for denne artikkelen: Det gjelder navna Susihautaluokka «Ulvefellebakken» (navn en bakke) og Susihautalantto «Ulvefelletjernet» (navn på et tjern). Begge disse skrivemåtene har status «tilrådd og godkjent» iflg. Norgeskart.no. Det vil si at navna kan brukes av det offentlige, men det betyr også at skrivemåtene ikke er behandla etter lov om stadnamn (stedsnavnloven). Det er ikke, etter det jeg ser, noen norske eller samiske parallellnavn på stedene.

I en tidligere artikkel i Ruijan Kaiku (mai-utgaven 2017) skreiv jeg om navn med navneleddet hukka ‘ulv’, og der sa jeg at hukka er et meget utbredt ord for ulv, både nord og sør her i landet, og i nabolanda Finland og Sverige. I tillegg nevnte jeg eiendomsnavnet Hukkaruto, norsk Ulveskog, som er i nærheten av Susihautaluokka og Susihautalantto. Men jeg tolka navna feil, ettersom jeg trudde at vi hadde med susihauta‘ulvefelle’ å gjøre, og at navna var eksempel på tidligere tiders tradisjon med ulvefangst. Jeg kjenner ikke til at har vært brukt ulvefeller i området, og jeg har ikke funnet stoff om dette i lokalhistorisk litteratur fra Porsanger.

Jeg har vært i kontakt med et par lokale folk om disse navna; oppfatninga er at forleddet er susihauta ‘ulvefelle’. Men jeg har også vært i kontakt med porsangerværinger som var sikre på at forleddet i de to stedsnavna er sysihauta ‘trekolmile’, og ikke susihauta. Ordet sysibetyr ‘trekol’, mens hauta altså betyr ‘grop, fordypning; grav’. Det var god bruk for slike kolmiler i Porsanger før i tida pga. smedtradisjonene folk hadde med seg fra Tornedalen. I Børselv lagde smedene lås for hus og uthus, sledemeier og dregg (anker) og andre bruksting. Smedene i Børselv var etterspurt, og de fikk lettere enn andre arbeid i Vegvesenet pga. sin ferdigheter. I Børselv har vi f.eks. eiendomsnavnet Pajaruto (paja ‘smie’, ruto ‘skog’, norsk Smibakken) som også vitner om smedtradisjoner (Kilde: Arvid Petterson (1999): Den kvænske kulturen i Porsanger.) En kjent tjæremilebrenner i Porsanger, Sverre Opdahl (f. 1921), sa om sysihauta/kolmila at det passa godt med mager ved til den, og at older (leppä) var godt egna. Noe annet er det med tjæremiler, som jo krever fururøtter i mila.

I boka Uusi suomalainen nimikirja [Ny, finsk navnebok] fra 1988 står det at navn som har navneleddet hauta ‘grop; grav’ har hatt mange betydninger og funksjoner, det kan f.eks. ha vært oppbevaringsgrop for poteter og neper, grop etter trekolmiler, kolmiler og tjæremiler, samt fangstgroper i forbindelse med bjørn-, ulve- og villreinsfangst. Om ei igjengrodd grop i utmarka opprinnelig er ei fangstgrop eller grop etter kolmile eller annet, er ikke lett å se før en evt. har stukket ned et jordbor og evt. funnet trekol (Kilde: DigitaltMuseum: Groper i utmark – fangstgroper eller kullmiler?).  

Skrivemåten av navna må være Sysihautaluokka og Sysihautalantto. I Övertorneå i Tornedalen finnes navnet Sysihauta (Kilde: Ortnamnsregisteret), men det er ikke Susihauta-navn i det samme stedsnavnregisteret. På det finske  kartverket si nettside, Karttapaikka, er det mange navn i hele landet som begynner på Sysi- ‘trekol’ og Sysihauta- ‘trekolmile’. Stedene som har navneleddet Susihauta finnes øst og sørøst i Finland, og også i Nord-Österbotten og den nordlige delen av Savolaks, men det et ingen registrerte navn i Nord-Finland som har navneleddet Susihauta. Jeg nevnte i artikkelen (Ruijan Kaiku, mai 2017) at vi har stedsnavn med et annet ord for ulv, nemlig susi. I Sør-Varanger har vi det kvenske navnet Susilampi (lampi ‘tjern’), som på norsk heter Ulvetjørna; disse er helt parallelle navn betydningsmessig sett; jeg er temmelig sikker på at vi har med «det andre» ordet for ulv å gjøre, altså susi

Hvorfor er ikke skrivemåten i Norgeskart.no riktig? Uttalen av vokalene /u/ som i susi ‘ulv’ og /y/ som i sysi ‘trekol’ er jo forholdsvis nær hverandre. Om ordet  sysi i tillegg ikke har vært brukt på lang tid og ikke blir forstått lenger, så kan en nesten forstå at man tolker forleddet som susihauta ‘ulvefelle’; det gir en mer fornuftig forklaring.

Hva slags ord er så sysi ‘trekol’ historisk, eller etymologisk, sett. Her har vi med et gammelt finsk-ugrisk fellesord eller arveord å gjøre, som f.eks. i nordsamisk har formen čáđđá, som også betyr ‘trekol’. 

 

Onkajärvi

( juni 2017 )

I Finnmark har vi i hvert fall to vatn som kalles Onkajärvi, det ene er i Sør-Varanger og det andre i Alta. Skrivemåten Onkajärvi (Sør-Varanger) er i 2008 vedtatt etter reglene i stedsnavnloven. Det samiske parallellnavnet på vatnet er Oaggunjávri, en skrivemåte som har status «godkjent og tilrådd» (se norgeskart.no). Det er ikke norsk parallellnavn vatnet. Riktignok var det et norsk navn i Sentralt stedsnavnregister (SSR), nemlig Fiskvatnet, men det var neppe i bruk, for da det var navnesak for noen år sia, kom det som svar i høringsuttalelsene at folk ikke brukte det norske navnet, men «det finske». Det norske navnet fikk dermed status som «avslått», og er ikke lenger på norgeskart.no.

I Alta drar folk gjerne på fisketur til sitt populære Onkajärvi på fjellet sørvest for byen. Samisk parallellnavn på dette vatnet er Oaggojávri, en skrivemåte som er «godkjent og tilrådd». Det norske parallellnavnet er Fiskarvannet. Dette norske navnet er faktisk det eneste navnet som har vedtatt skrivemåte, men det er neppe mange skuterkjørende altaværinger som skal til Fiskarvannet; de kjører heller til «Ongajervi». Det er det navnet som er mest brukt, og den skrivemåten man ser brukt, det gjelder også kommunen. Men skrivemåten av det kvenske navnet er til nå ikke tatt opp til behandling, slik den skal etter stedsnavnloven. Det er på høy tid det blir det. Iflg. forskriftas § 6 Bruk av eittspråklege namn, dvs. når et objekt/sted bare har et norsk, et samisk eller et kvensk navn, så skal dette navnet brukes «utan omsetjing eller tilpassingar». Om et objekt/sted har navn på flere språk, slik det ofte er hos oss, skal naturligvis de respektive navna skrives etter gjeldende rettskrivinger i norsk, samisk og kvensk.

Nede i Mattisdalen/Gávvávži er turistanlegget Ongajoksetra. Fra Onkajärvi renner det ei lita elv forbi dette turistanlegget, som ligger på et nes mellom den lille elva og Mattiselva/Gávvážžejohka. Det er ikke registrert navn på den lille elva i SSR, men J. Qvigstad (1938) oppgir Oaggunjohka (ny, samisk rettskriving) som samisk navn på elva og Fiskerelva på norsk (kartnavnet). Det kvenske navnet på elva må være Onkajoki, men det er ikke registrert til nå. Det er flere norske navn i området som har forledda Fiskar- og Fisker-: f.eks. Fiskaråsen/Oaggoskáidi, Fiskartind/Oaggočohkat og Fiskarfjellet/Oaggovárri. Disse navna er nok  oversettinger av samiske, evt. også kvenske, navn.  

Vi har mange kvenske stedsnavn her nord som har sine paralleller på finsk og svensk side, men jeg har til nå ikke funnet noen Onkajärvi i aktuelle databaser (Ortnamnsregisteret og Karttapaikka), på internett eller i andre kilder og oppslagsverk.

I Kiruna i Nord-Sverige er det likevel et nes som kalles Onkaniemi (niemi ‘nes’). Navnet er nedtegna i 1961, og nedtegneren meinte at onka måtte være finsk, men betydning av ordet var ukjent for han. En annen innsamler (1970) har registrert navnet Äijänonka (äijän er genitiv av äijä ‘gubbe’). Dette er navn på ei vik i Torneelva. Vika er tørrlagt når det er lite vann i elva. Innsamler opplyste at betydninga av onka var ‘myrhull’ (1970). Om en slår opp på onka i nettordboka meankielensanakirja.com, så er betydninga der ‘bukt’. Vi har også terrengordet/appellativet onkka i navn på svensk side. Her opplyser meankielensanakirja.com at det betyr ‘djup, sjøliknende vik med et sund mellom vika og vassdraget, kan ha tilløp’. Ordet betegnes som et samisk lånord i meänkieli.

Den finske språkforskeren Alpo Räisänen har studert navn som begynner på Onka- og Onkamo-. Han skriver i en artikkel (2010) at utbredelsen av navn med dette navneleddet er tydelig østfinsk, de finnes f.eks. på Det karelske nes/Karjalankannas og i Kuusamo og Salla i Lappland. De fleste Onka-/Onkamo-navna som Räisänen har studert, er navn på vassdrag. Ved å studere kart i Karttapaikka fra områder med slike navn, så han at det mest påfallende trekket ved vassdraga var at det var viker med smale innløp. I enaresamisk språk, som er kontaktspråket til finsk øst i Nord-Finland, betyr uággi ‘lita vik med smal munning’. En annen finsk språkforsker, T.I. Itkonen (1948), knytter stedsnavnet Onkamo til det enaresamiske verbet oaggut ‘fiske (med stang)’. Men, skriver Alpo Räisänen, dette passer ikke helt med Onka-navn, som jo mangler orddanningselementet -mo. Räisänen antar likevel at navn som har elementa Onka- og Onkamo- stammer fra gamle kontakter mellom karelere og samer fra ca år 1000 til 1500-tallet, og at vassdragsnavn på Onka- og Onkamo- har klart samisk bakgrunn.   

Det var så langt om liknende navneledd og navn på svensk og finsk side. Hva så med «våre» Onkajärvi-navn? Jeg har altså ikke funnet akkurat dette navnet på finsk og svensk side. Ser vi nærmere på forleddet i de nordsamiske parallellnavna til Onkajärvi i Finnmark, så har de noe med fisking og fiske (med stang) å gjøre, jf. det nordsamiske verbet oaggut ‘fiske (med stang)’ og oaggu ‘en som fisker med stang; en dorger; en roer’. På finsk, meänkieli og kvensk har vi verbet onkia ~ onkkiit ‘fiske (med stang)’ og onki ‘fiskestang; fiskekrok’. Vi har her å gjøre med gamle ord som har felles opphav eller etymologi. 

I Nesseby er det et nes i sjøen som heter Oaggunnjárga på samisk og Fiskenes på norsk, i Tromsø kommune har vi fjellnavnet Oaggulangáisi, på norsk  Fiskenestinden (foreslåtte navn i SSR). Det finnes flere slike paralleller.

Det er ikke ukomplisert å skulle forklare navn og navneledd i områder der flere språk i lang tid vært i kontakt med hverandre, og der navn og navnetradisjoner har overskredet grenser. Jeg har i denne artikkelen forsøkt å belyse ulike tolkinger til navn som har navneleddet onka, men siste ord er neppe sagt. Dessuten bør man holde døra åpen for såkalte analogidannelser, dvs. en prosess der en ny form eller et nytt ord dannes etter et mønster som allerede finnes. Ei endring kan skje i analogi med andre ordformer eller strukturer som på en eller annen måte oppfattes som relevant for ordet.

Det hadde vært et fint bidrag i diskusjonen å vite hva det evt. samiske parallellnavnet til Onkaniemi i Kiruna, Sverige, er. Dette er navn på en odde i Lainioälven/Lainionväylä, ei sideelv til Torneelva. Heller ikke et evt. samisk parallellnavn på Onkamojärvi i Salla, Finland, har jeg lyktes med å finne. Det ser uansett ut som alle onka-navn finnes i tilknytning til navn på vassdrag i alle tre land.

 

 

 

 

 

Hukka-navn

( mai 2017 )

Ordet hukka (i stedsnavn) betyr ‘ulv’. Dyrenavnet hukka er fra gammelt brukt i østfinske og nordfinske dialekter og i karelsk, og det er også vanlig i kvensk og meänkieli og i andre østersjøfinske slektsspråk. Ordet hukka kan også ha mange andre betydninger, bl.a. ‘tap, svinn, undergang’. Den betydninga er for øvrig ofte ført opp først i ordbøkene, og noen ganger også som den eneste. På kvensk har vi f.eks. uttrykket se meni hukhaan som betyr at noe er borte eller forsvunnet, eller gikk i vasken.

I finsk, meänkieli og kvensk er hukka også brukt som synonym til susi ‘ulv’.

Opprinnelig er hukka ei omskriving for et annet navn på det aktuelle dyret, eller det vi kaller noanavn. På norsk kalles jo ulven også for «gråbein» og «varg». Slike omskrivinger blei brukt når man måtte vokte seg for å såre eller påkalle et dyr som man hadde respekt for, eller var redd for; da var den beste beskyttelsen å ikke bruke dyret sitt rette navn.

I Kartverket sitt Norgeskart.no er det ti navn med forleddet Hukka-, ni av navna er i Troms og Finnmark. Det tiende navnet, Hukkaso, er i Trysil i Hedmark, i det aktuelle «ulvefylket». Navnet er kategorisert som et «norsk navn». Men navnet er skogfinsk, og etterleddet so er ei fornorsking eller omskriving av ordet suo ‘myr’. (I kvensk brukes ordet jänk(k)ä for myr.)

Skrivemåten av de skogfinske navna følger norske rettskrivingsprinsipp (jf. § 4 i lov om stadnamn). En kan være enig eller uenig i dette prinsippet, men slik er loven og praksisen. Vi har også andre slike «ulvenavn» på Finnskogen, bl.a. Hokkamænsuo, som er navn på ei myr i Kongsvinger. Om vi skulle ha normert skrivemåten etter finske (og kvenske) skriveregler, så ville det blitt Hukkamäensuo (hukka ‘ulv’, mäen av mäki ‘bakke’, suo ‘myr’). 

Det finnes mange hundre navn med forleddet Hukka- i Finland (Karttapaikka), og også flere i Sverige (Ortnamnsregisteret). I denne databasen er det registrert 15 navn med Hukka- til forledd, og fire navn der forleddet er Hukan- (genitiv), f.eks. Hukanaapa (aapa ‘stor myr’) i Sør-Varanger og Hukanjärvi i Nordreisa. 

I bygda Børselv/Pyssyjoki i Porsanger finnes en eiendom som har navn på norsk og kvensk, nemlig Ulveskog og Hukkaruto (ruto ‘skog). Både norsk og kvensk skrivemåte er vedtatt. Dette eiendomsnavnet er nok et tidligere naturnavn. En som er vokst opp der fortalte at mor hans, som var født i 1922, som barn hadde sett at sauene blei jaget av ulv et stykke lenger oppe i bygda. Både bønder og jegere var hele tida på vakt for ulv som kunne nærme seg. Folk meinte at ulven kunne komme nært bygda; i Hukkaruto var det tett bjørkeskog på 1920-tallet.    

Som nevnt brukes også susi om ulven; vi har stedsnavn som Susilampi (lampi ‘tjern’) i Sør-Varanger, norsk parallellnavn er Ulvetjørna.     

 

Hva er så historia til ordet hukka? Iflg. kildene (f.eks. Lexikon der älteren germanischen Lehnwörter in den ostseefinnischen Sprachen. 1991) er det snakk om et gammelt, germansk lånord i de østersjøfinske språka. I norrønt språk (ca 900-1300) er formen sukk, som betydde ‘støy, larm; lettsindig levemåte(!)’. Det er mao. et langt sprang mellom den betydninga og dagens dyrebetegnelse i kvensk o.a. språk.    

Det mangfoldige ordet hukka har også gitt navn til ringleken hukkasilla/hukkasille. Leken er kjent sørøst i Finland og i den svenske Tornedalen. Leken går ut på at man ser ut en som kan være hukka, som skal forsøke å fange de andre deltakerne. Man lager en ring som har et fristed inne i ringen, og det er fire veier inn til fristedet. På norsk side, i alle fall i Bugøynes/Pykeä, har man, etter det jeg vet, hatt en tilsvarende ringlek som kaltes karhusille (karhu ‘bjørn’). Det var gjerne en lek man lekte når høstmørket kom, og «alle var med», fortalte en dame i bygda (f. 1947).

 

 

Pärintie og andre navn med navneleddet päri ‘berg’

( april 2017 )

Det finnes et knippe navn med navneleddet päri ‘berg’ i databasen. Alle disse navna er i Vadsø kommune, og merkelig nok, ikke i noen av de andre kommunene med kvenske stedsnavn finner vi dette terrengordet. Et vanligere ord for (bratt) berg i kvensk er pahta, men det er sparsomt med eksempel på stedsnavn med dette navneleddet i Vadsø kommune; det er til nå registrert bare to navn, Fannepahta (samisk Fannebákti) og Saaranpahta, begge vest for Vestre Jakobselv/Annijoki, nær grensa til Nesseby kommune.     

Navnet Pärintie er et tradisjonelt navn på veien som går langs Päri (norsk Berget), som er den øvre delen av bygda Skallelv/Kallijoki. Forleddet pärin er genitiv av päri, og tie betyr ‘vei’. Det gamle navnet Pärintie får nå også status som et nytt adressenavn, etter forslag fra Skallelv bygdelag.

Andre navn i samme navnegruppe, dvs. samme område i bygda, er elvenavnet Pärijoki. Dette navnet og skrivemåten er til nå ikke behandla etter lov om stadnamn. Derimot er det to norske former av navnet i Statens kartverk sin database www.norgeskart.no, nemlig Bærelva (!) (godkjent skrivemåte) og Berrelva (ikke godkjent skrivemåte). Ettersom jeg har en viss lokalkunnskap om navn i bygda, vet jeg at uttalemåten på norsk er /bærrelva/. Av den grunnen blir derfor den ikke-godkjente navneformen mer riktig enn den godkjente skrivemåten Bærelva; navnet har jo ikke noe med ordet «bær» å gjøre.

Nok et päri-navn fra Skallelv er Pitkänpäri (pitkän ‘lang’, her står ordet i genitiv). Uttalemåten av navnet er /pitkämpäri/, fordi kombinasjonen av n og p blir m i muntlig språk. Etter det jeg vet, finnes det ikke et norsk parallellnavn på stedet; det kvenske brukes også i norsk tale.    

Lenger inn i Varangerfjorden/Varenkinvuono finner vi navn som Riuttapäri (riutta ‘bratt skråning; terreng med tett vier’). Dette er navnet på en haug nord for bygda Golnes/Kullaselva. Så har vi det koselige navnet Pappapäri, et berg nord for Høyvik/Heviika. Plassen er sør for Stormyra, og var mye brukt som kvileplass under multeplukking. På stedet er det tilløp til ei lita hule under et framspring i berget. Her var det fint å søke ly i regnvær. Hvem denne pappaen er som har gitt navn til stedet, er usikkert.

Et stilleflytende parti i Flintelva/Flinttijoki nord for Vestre Jakobselv/Annijoki, kalles Pärisuanto (suanto ‘kulp, stille’). En informant (f. 1917) beskreiv stedet slik: «Siinä oli jyrkät semmoset … kalliot, päriä.» (Det var bratte sånne … klipper, berg.)

Hva så med terrengordet päri; hvor stammer det fra? Man kan lett ledes til å tru at det er lånt fra det norske «berg», men det er det neppe. Ordet er nok i si tid lånt inn fra svensk; i svensk uttales ordet «berg» som /bærj/. Uttalen /bærj/ har vi også i flere sørnorske dialekter, men ikke i de norske kontaktdialektene til kvensk; vi uttaler ordet som /bærg/.  

Det hører med til historia at det finnes flere navn med navneleddet päri i Finland, f.eks. Pikkupäri (Rovaniemi) og Tynnyripäri (Tervola; tynnyri ‘tønne’). I de aller fleste navna med det lånte navneleddet «berg», skrives ordet som peri, f.eks. Riisperi (Ylitornio), Lilleperi (Kajaani) og Noorperi (Merikarvia, Satakunta), alle såkalt lydlige lån fra svensk. En bydel i Helsingfors som på finsk heter Punavuori (puna ‘rød’; vuori ‘berg’), heter på svensk Rödbergen, og på Helsingforsslang for Rööperi (Kilde: Karttapaikka).

Også i Tornedalen på svensk side har vi päri-navn, f.eks. Kirkkopäri (kirkko ‘kirke’) og Pärilehto (lehto ‘lund’). Noen av stedsnavna der er reine «forfinskinger» av svenske slektsnavn, som gårdsnavna Limpäri, fra svensk  Lindberg, og Mörtpäri, fra svensk Mörtberg (Kilde: Ortnamnsregisteret).       

Til slutt: Hvorfor er det bare päri-navn i de østlige kvendialektene, i Vadsø-området, og så få pahta-navn? Terrengordet pahta ‘(bratt) berg’ har utbredelse i meänkieli i Nord-Sverige, i Nord-Finland, stedvis i Nord-Österbotten og i kvenske dialekter. Ordet er lånt fra det samiske bákti ‘bergvegg, berg’. Når det er så få pahta-navn på nordsida av Varangerfjorden/Varenkinvuono, kan det da bero på at selve naturen, dvs. de utmarksområda som kvenene brukte her, byr på såpass lite dramatiske fjellformasjoner at de ikke «fortjener» å bli beskrevet  som pahta? Her er det nemlig mye morenerygger og slake fjell. I Sør-Varanger, på den andre sida av fjorden, finnes det derimot mange pahta-navn. Ei mulig forklaring på denne forskjellen i navnetilfanget kan være at nærheten til samisk er noen steder tettere her, jf. navna Kierespahta (kvensk) og Geresbákti (samisk), som er parallelle navn på et berg på Tømmerneset/Hirsiniemi. Kanskje det også beror på at naturen på sørsida av fjorden byr på brattere landskap. Men det er neppe hele forklaringa. Mine forklaringer på fenomenet er foreløpige.  Kanskje noen av leserne kan bidra med bedre forklaringer?

Stedsnavn med navneleddet paska

( mars 2017 )

Navn med navneleddet paska ‘skitt, lort, møkk, avføring’ virker ikke akkurat forlokkende, og det var nok heller ikke tanken bak da navnesetting fant sted. Vi får 20 treff når vi søker på «paska». Jeg kan tenke meg at det finnes mange flere navn som ennå ikke er registrert. Navn med dette navneleddet er spredd over hele det kvenske navneområdet, fra Storfjord til Sør-Varanger. De fleste navna har paska som forledd, som f.eks. Paskajoki i Vadsø kommune, som både er navn på ei elv og en liten bebyggelse. Norsk og samisk parallellnavn på elva er hhv. Skitenelva og Baikajoha (sam. baika ‘skitt, lort, avføring).

I Alta, Storfjord og Nordreisa har vi steder med navnet Paskapuas ~ Paskaputas. Dette er som regel navn på elvegreiner, eller kjoser. En puas ~ putas er ei grein av elva som fjerner seg fra hovedelva for så å renne tilbake igjen. En holme eller et skjær kan også skape en puas ~ putas, eller altså en kjos. Det hender at det er stillestående vann her. En informant (f. 1917) fra Storfjord forklarte at en paskaputas er en sånn «mätäputas» (mätä ‘råte’). I Alta kaller man en Paskapuas for Skitkjosen.

Parallellen puas ~ putas og kjos er interessant. På nettstedet www.norskstadnamnleksikon.no leser vi at det gammelnorske ordet kjos betyr ‘smal vik’, og at: «No er ordet levande berre i nordre Nordl og Troms. Ellers betyr kjos i dag ‘smal dal eller søkk i lendet’ (…) Som sisteledd i naturnamn er utbreingsområdet stort sett kysten frå Bodø til Finnm (…) Namn med kjos som sisteledd er jamnast yngre, og særleg i Finnm, men også delvis i Troms er kjos-namna unge.» Det er fristende å tenke seg en viss forbindelse mellom betydningene av det norske og det kvenske terrengordet, men det krever nærmere undersøkelser å finne ut av den spekulasjonen.    

De fleste kvenske navna har altså paska som forledd, men det finnes navn som har dette ordet som etterledd, som Haikaranpaska (haikara ‘skarv’) i Sør-Varanger. Det er navn på ei bratt fjellside ved sjøen. Det norske parallellnavnet er Skarvskiten. Motiveringa bak slike Skarvskit-navn er tydelig nok: Det er navn på skjær i sjøen der skarven samler seg og skiter ned skjæret så det kan være helt kvitt.

Inne i Porsangerfjorden har vi Paskakivi (kivi ‘stein’), som er navn på en båe, dvs. en grunne i sjøen, som kan være farlig for skipsfarta. Norsk og samisk parallellnavn på denne båen er Skitsteinen og Luhčageađgi (luhča ‘skitt, søle’). I disse navna har trulig forleddet fått betydninga ‘dårlig’ og ‘lumsk’.

Hva slags navn er det da som har fått et sånt skjemmende navneledd, og hva karakteriserer disse plassene? Noen forklaringer er allerede gitt. I nabolanda våre, Finland og Sverige, finnes det mange navn som begynner på Paska-. Søk i det finske kartverket sin database, Karttapaikka, gir over 500 treff, og i det svenske Ortnamnsregisteret finnes det registrert over 100 navn i Norrbotten. I Finland har vi mer enn 50 Paskalampi (lampi ‘tjern’), i Kuusamo i Nord-Finland er det hele 13 slike navn i samme område! En finsk språkforsker, Johanna Halonen, skreiv i en aviskronikk for en del år tilbake at det ikke var lenge siden ordet paska var et altfor stygt ord å si offentlig, og at stedsnavn med enda mindre pene navneledd ikke kom på kart, sjøl om de altså hører til det tradisjonelle navnetilfanget. De fleste «skamløse og freidige» stedsnavna har vært brukt lokalt, som vitser i engere kretser, og altså ikke tidligere blitt videreformidla til navnegranskere og kartprodusenter. Halonen skriver også at i stedsnavn viser navneleddet paska vanligvis til plasser der det var ubrukelige forhold for jordbruk, dvs. områder med dårlig jordsmonn, og områder med grumset og skittent vatn i elv og myr. 

Litt ordhistorie: Det er et svært gammelt ord vi har å gjøre med, et ord som er felles, i ulike former, både i nære slektspråk (karelsk, estisk m.fl.) og litt fjernere slektspråk, jf. det samiske ordet baika. Ja, ordet finnes i enda fjernere slektspråk, som i hanti (ostjakisk) og ungarsk. Den vanlige betydninga er ‘avføring, diare’.

Tilbake til navnet Paskalampi: Om en søker på dette navnet i Kartverket sin database, norgeskart.no, så får en to treff. Det ene navnet har skrivemåten «Paskalamp». Begge navna er i Hedmark fylke, og de er  klassifisert som «norske»; hvordan kan det ha seg? Alle ser at dette ikke er norske navn. Vi har her med et skogfinsk navn å gjøre. Skrivemåten av de skogfinske navna skal, iflg. stedsnavnlovens § 4 Reglar om skrivemåten av skogfinske navn på Austlandet, følge norske rettskrivingsprinsipp, og denne regelen gjelder til vanlig. Men skrivemåten Paskalampi er, vittig nok, helt i tråd med skrivereglene i kvensk, finsk og meänkieli. Det er behov for en ny kategori navn hos Kartverket, nemlig «skogfinsk». 

Apaja-navn

( februar 2017 )

I Skibotn/Yykeänperä i Storfjord kommune i Troms kalles en del av bygda for Apaja. Denne bebyggelsen er på vestsida av Skibotnelva/Yykeänperänjoki. På østsida har vi Outa og Markkina. Så vidt vites, har ikke navnet Apaja noen parallell i norsk og samisk her; det kvenske navnet er i daglig bruk også på norsk. I nærheten har vi Apajan puoli (puoli ‘side’) og Apajankivi (norsk navn er Apajasteinen), som er navn i samme navnegruppe.

Det finnes også andre navn med det aktuelle navneleddet, nærmere bestemt i Alta. Men navneleddet er ikke registrert i andre kommuner som har kvenske stedsnavn. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes stedsnavn andre steder med navneleddet apaja, som for øvrig har flere betydninger: 1. ‘notvarp’(= sted der man fisker med not), 2. ‘notkast’ og også 3. ‘fangst’. En informant fra Skibotn (f. 1936) sa man kunne si: «Se oli hyvä apaja.», dvs. det var en ‘god fangst’.

En annen informant (f. 1914) fra Skibotn forklarte navnet slik: "Nuotav veto se sanothan apajaksi -- suomeksi, sielä on -- Nalluvuopio niminem paikka -- ja siinä rannala -- on nuotala pyyvetty ennem paljon-- sem mie oleŋ kuullu." (Notvarp, det kalles for "apaja" på finsk, der er en plass som kalles Nalluvuopio, og der på stranda fiska man mye med not før, det har jeg hørt.)   

Navn med navneleddet apaja vitner om at det her er et sted som egner seg til notvarp. Slike steder er ofte i viker der botnen er hard eller glatt slik at man ikke risikerte at nota skulle rotes til eller bli ødelagt. Ofte er det brukt båt(er) til å sette ut nota, men i mindre elver var det ikke alltid nødvendig. 

I Alta er Apaja navn på en holme i Altaleva/Alattionjoki. På holmen har folk fra Elvestrand/Keskiranta slått høy. Vi har også et par sammensatte navn, nemlig Apajaniemi (niemi ‘nes’), som er navn på en odde i munningen av Tverrelva/Fallijoki). I boka Norske Gaardnavne (1924) skriver Just Qvigstad på side 40 dette om navnet Apajaniemi: «Apaja-niemi eller Notkastneset, av fn. Apaja (= Notkast)». Jeg er ikke sikker på om Qvigstad oversatte navnet til norsk på sparket, eller om det faktisk var et norsk parallellnavn i bruk. Når en søker på «notkast» i Kartverket sin online-tjeneste norgeskart.no, så får en fire treff på navn med dette navneleddet. Ingen av navna er i Finnmark, men to av dem er i Troms (Målselv, Dyrøy).

Apajaniementyvi (tyvi ‘rotende’) er navn på en eiendom på østsida av Tverrelva/Fallijoki). Dette navnet er registrert så tidlig som i 1778 i protokoll fra Landmåleren i Finnmark, men er ikke lenger i bruk blant folk. Årsaken til det er nok at eiendommen siden blei slått sammen med eiendommen Maaheinäkentänruto.

En bakkekam langs vegen på Kronstad/Poikkijoki i Alta kalles Apajatörmä (törmä ‘bakke’). Navnet er registrert i intervju med språkkyndige altaværinger rundt 1980. Iflg. navnegransker Eira Söderholm, som samla kvenske stedsnavn i kommunen, var ikke betydninga av apaja lenger kjent blant informantene.

I nabolanda våre, i Sverige (Norrbotten) og i hele Finland, finnes det mange apaja-stedsnavn.

Hva slags ord er dette historisk sett? Vi finner ordet, med samme betydning, i karelsk på russisk side, og også i andre østersjøfinske slektspråk (ingrisk, lydisk, vepsisk, votisk, estisk). Noen ganger har ordet andre betydninger, men det er alltid knytta til vassdrag, bukt og vatn. Denne betydninga skal, iflg. oppslagsverket Lexikon der Älteren Germanischen Lehnwörter in den Ostseefinnischen Sprachen (1991), være den primære betydninga. Forfatterne av det nevnte oppslagsverket slår fast at apaja er et gammelt germansk lån. Også i samisk finnes dette gamle germanske lånordet, nemlig som nordsamisk vuohppi ‘kjos, bukt i elv’, altså i den primære betydninga. Det hører med til språkhistoria at dette samiske ordet er lånt inn i nordfinske dialekter, i meänkieli og kvensk i flere former, nemlig som vuopio, vuopaja, vuoppi, uopaja og vuopaja, og at betydninga av dette terrengordet er ‘lang, smal vik’.

 

 

 

 

Skarf(f)a, haikara og merimetto. Storskarven i kvenske stedsnavn

( januar 2017 )

Storskarven (Phalacrocorax carbo) er en tallrik hekkefugl langs kysten fra Nordvestlandet til Øst-Finnmark. I Norge er det to forskjellige underarter av storskarv. Vår mest vanlige kalles nordlig storskarv, og det er denne som hekker på kysten av Midt- og Nord-Norge. Ofte kan vi observere skarv som sitter på sjømerker og skjær og tørker vingene. Med sin svarte fjærdrakt og sin lange hals har storskarven inspirert mange kunstnere. Ikke rart da at både berg og skjær langs kysten vår har fått navn etter denne fuglen. På kvensk har skarven flere  navn, nemlig skarf(f)a, haikara og merimetto.  

I Porsangerfjorden/Porsanginvuono har vi et skjær som har helt parallelle navn på tre språk, Skarfalaassa (kvensk laassa ‘skjær’), Skárfalásis (samisk) og Skarvskjæret. Alle skrivemåtene er vedtatt lov om stadnamn (stedsnavnloven). I Altafjorden/Alattionvuono har vi et tilsvarende Skarffalaassa (ubehandlet skrivemåte), som på norsk kalles både Skarvskiten og Skarvskjæret. En informant (f. 1913) forklarte hva slags fugl det var snakk om for den finske intervjueren: «se on semmoen isò musta lintu, ei se olèk kokko...mutta se on merilintu." (Det er en sånn stor, svart fugl, det er ikke ørn ... men det er en sjøfugl.). Folk har plukka skarvegg til mat, sa informanten også. 

Både i samisk og kvensk er skárfa og skarf(f)a er lydlige lånte navn, nærmere bestemt fra en eldre form av norsk, fra norrønt skarfr. Det er sannsynlig at det kvenske ordet igjen er et lydlig lån fra det eldre samiske lånet.  

 

I Sør-Varanger/Etelä-Varenki og i Kvænangen/Naavuono er det registrert et annet navn på storskarven, nemlig haikara. Haikarapahta (pahta ‘bratt berg, fjellvegg’) er navnet på et berg mellom E6 og fjorden. Her i skråninga bruker skarven å hekke. En informant (født i 1916) forklarte: "se on yks lintu mitä käskevät haikara ... musta lintu, kokò isò." (Det er en fugl som man kaller «haikara» … en svart fugl, ganske stor.). Navnet Haikarapahta finnes ikke i Sentralt stedsnavnregister (SSR).   

I Sør-Varanger, nærmere bestemt ved Bugøyfjorden/Reisivuono, har vi også navnet Haikarapahta. En lokal informant fortalte: "Se on lintupahta, kajavien pesimispaikka." (Det er et fuglefjell, småmåsen/fiskemåsen sin hekkeplass.) Heller ikke dette Haikarapahta finnes i SSR. I SSR har vi derimot det samiske navnet Skárabákti på dette fuglefjellet. Det kvenske parallellnavnet er Kaaripahta, som ikke er registrert i SSR. Navna Skárabákti/Kaaripahta har likevel ikke noe med skarv-navn å gjøre.

Haikaranpaska (paska ‘skit’), på norsk kalt Skarvskiten, er navn på ei fjellside eller et stup i sjøen på halvøya Vinni i Sør-Varanger. Videre kalles et lite skjær i sjøen nær Vagnfjordholmen/Partevuononsaari for Haikaralaassa, og Haikarakallio (kallio ‘berg’) er et bratt berg som går rett ned i sjøen i Bugøyfjorden. En informant forklarte hvorfor berget het Haikarakallio: "Haikara istuu aina siinä, semmonen musta ku metto, merimettoksi kuttuvat sitä." (Storskarven sitter alltid der, en sånn svart en som storfuglen, den kalles "merimetto.") Her har vi plutselig nok et navn på storskarven. Det er likevel litt usikkert om merimetto er en etablert term. Informanten brukte i alle fall to ulike navn på fuglen.    

Hva slags ord er så haikara og merimetto? På finsk refererer navnet haikara til fuglen gråhegre (Ardea cinerea), og på samisk har vi et tilsvarende háigir som navn på den samme fuglen. Navnet haikara er et svært gammelt germansk lånord i finsk. I norrønt var formen hegri, og i dag har vi formene hegre på norsk og häger på svensk. Når man i kvensk bruker ordet haikara på storskarven, så kan det være uttrykk for ei betydningsendring; både skarven og gråhegra er litt sky fugler med karakteristiske, lange halser.

Informanten i Bugøyfjord brukte altså også betegnelsen merimetto om skarven. På standardfinsk kalles skarven for merimetsomerimetto er en dialektform i finsk. Navnet består av meri ‘hav’ og metso ‘storfugl’ (Tetrao urogallus), ei sammensetning der forleddet meri ‘hav’ angir tilknytning til kyst og hav, på samme måte som navnet meriharakka «sjøskjære» er blitt navn på tjelden (Haematopus ostralegus) på finsk. Kvenene kaller tjelden for sakana og kelli.

Da er det godt vi har latinen som referansepunkt, for navn på fugler, planter og dyr har ofte en rikelig, folkelig terminologi der bl.a. både betydningsendringer, sammenlikninger og fantasi spiller inn.

Navnet Laattari – én gang til

( desember 2016 )

Månedens navn i april 2013 var også navnet Laattari. Jeg spekulerte den gangen på opphavet til navnet, men kom ikke mye lenger enn at jeg så ei kopling til det samiske navnet Láhttár. Laattari er i dag et populært friluftsområde i Alta. Skrivemåten Laattari er ennå ikke vedtatt etter stedsnavnsloven, men det er Laattarinkuolpano (kuolpano ‘mo’) og det norske parallellnavnet Latarimoen, begge navn på en mo i nærheten. I Statens kartverk sin online database (norgeskart.no) er det lagt inn et forslag til samisk parallellnavn, nemlig Láhttarguolbban.

I Måsøy i Finnmark er det et samisk grendenavn Láhttár (godkjent skrivemåte). Det norske parallellnavnet til grenda er Latter (vedtatt skrivemåte). Iflg. språkforsker Thor Frette, som samla samiske stedsnavn i området, skal betydninga av Láhttár være ukjent.

Jeg står fortsatt ved at det er nær forbindelse mellom det samiske og det kvenske stedsnavnet, men for ei nærmere forklaring av navna vi må innom gammelnorsk også. 

I Matrikul over Jordeiendommene i Altens fogderi (1878) finner vi f.eks. en Johannes Henriksen Latar som har eiendommen Latermo, mens en Mathis Hanola (sannsynligvis Hannula) eier Laterslaatten i samme område. Skrivemåten Laattari er også notert som et slektsnavn i Alta. Det norske navnet på samme person var Johannes Later (jf. Matrikul ovenfor) (Qvigstad 1924).

Det er ingen som har etternavna Later/Latar eller Laattari i dag (jf. Statistisk sentralbyrå), og Laattari som steds- eller slektsnavn finner vi heller ikke på finsk eller svensk side.

Det er flere norske navn med forleddet Latter, f.eks. Lattervik og Lattervikskjæret i Lyngen og Lattern (gårdsbruk) i Nordreisa, begge i Troms fylke. Slike navn blir gjerne spøkt og fleipet med; man spør seg om det bor mer humørfylte folk på disse stedene enn andre steder, osv. Det er også slik at det sannsynligvis bare er i Finnmark og Troms at dette navneleddet finnes i denne formen.

Hva vet vi om disse Latter-navna? Jo, at ordet Latter er fra det gammelnorske  látr n. som betyr ‘liggested for sel/kobbe’. Bakgrunnen er at selen går i land på disse stedene, og av den grunn har vi stedsnavn langs hele norskekysten som vitner om det. Den gammelnorske vokalen «á», som i si tid var uttalt som «en lang og lukket a», gjengis i nyere norsk også som en «å», f.eks. i navnet Låterbukta (Hammerfest), Låter (strandområde i Bodø), Låtervik (Lysefjorden, Rogaland) og Låder (område ved sjøen i Rennesøy, Rogaland). I Hadsel (Nordland) har vi sågar bruksnavnet Sellåter. Gården ligger sjølsagt nær sjøen.

I grunnordslista til Norsk stadnamnleksikon, som en finner på internettet, står det at det gammelnorske ordet látr ikke lenger er et fellesord, men at det er bevart i en del stedsnavn langs kysten, og at det overalt betegner steder der selen jevnlig går på land, og som «derfor give Leilighed til at fange den. Derfor oftest Sammensætningen Sellátr, der nu har antaget mange forskjellige former.» (Kilden er innledninga til Norske Gaardnavne (1897-1924).)

Jeg heller nå til den forklaringa at det gammelnorske látr ligger til grunn for samiske navn som Láhttár og Láhttárgohppi (gohppi ‘bukt’), og at samisk igjen er lånekilden til det kvenske Laattari. Den lange vokalen -aa- i Laattari er lydlig og regelmessig gjengitt fra den samiske vokalen á (jf. samisk várri > nordfinske dialekter og kvensk vaara ‘fjell’), og i’en i slutten av ordet er et meget vanlig og produktiv element i både gamle og nye lånord (jf. tuoli < stol, kaali < kål, artikkeli < artikkel).

Topografisk er Laattari-området velegna som kvileplass for selen/kobben. Også menneskene har funnet et flott rekreasjonsområde her, og på sett og vis overtatt plassen etter selen som engang i tida fant en fredelig plass her.

 

 

Öystäaapa

( november 2016 )

Austhavet er det norske navnet på den delen av Barentshavet som er nærmest Finnmark, nærmere bestemt det værharde havstykket som strekker seg fra Nordkapp til Vardø.

Det kvenske navnet på havet er Öystäaapa. Jeg har til nå ikke lyktes med å finne et samisk parallellnavn, men det må ganske sikkert finnes.

Stedsnavnet Öystäaapa er sammensatt av öystä ‘øst’ og aapa ‘åpnet hav’. Vi skal se litt nærmere på hvert av disse navneledda.

Det er ganske åpenbart at ordet öystä har opphav i det norske «aust», og det nettopp i uttalen «øust». Så kan man tru at ordet öystä ikke har videre utbredelse enn i kvendialektene, men det stemmer ikke helt, for det finnes i nordfinske dialekter (bl.a.  Inari) og i meänkieli, og det finnes i kvitsjøkarelske/nordkarelske dialekter på russisk side i formen öyštä (bl.a. i Kiestinki). Felles for alle disse dialektene og språka er at de også har et annet og mer kjent ord for den aktuelle himmelretninga, nemlig itä‘øst’; jf. Itämeri, som er det finske navnet på Østersjøen. 

I boka Ruijan suomalaisia (1928, i svensk oversetting Finnmarkens folk) av Samuli Paulaharju finner vi stedsnavnet  Öystäjää (s. 420), dvs. Austisen, som er et drivisområde mellom innløpet til Kvitsjøen i Barentshavet og Novaja Zemlja nordvest i Russland. I samme bok finner vi også områdenavnet Öystä (s. 315): «[lähtevät] kalan perässä Öyställe, Gamvikiin … ja aina Kiiperiin asti» (De drar etter fisken østover, til Gamvik … og helt til Kiberg).

Det kan se ut som om öystä helst er brukt i navn som har tilknytning til havet, men det stemmer ikke alltid, for vi har navn som Öystävaara og Öystäjoki. Trulig er navnet Östervanni et ganske nytt navn, for her ligger den nyere uttalen «øst» til grunn. Navnet Östervanni er ei lydlig tilpasning av det norske parallellnavnet Østervannet. Alle disse navna er fra Vadsø kommune.

Navneleddet aapa har to betydninger, nemlig ‘åpent hav’ og ‘stor, treløs myr’. På nettstedet her får man 11 treff når man skriver «aapa» i søkefeltet. Av disse er det ni navn på (store?) myrer, og alle er i Sør-Varanger, som jo er et grenseområde til Nord-Finland (og Russland), der vi har mange navn på myrer med navneleddet aapa.

Appellativet aapa er sporadisk også kjent i nordfinske dialekter i betydninga ‘hav’, men den betydninga må, ifølge navnegransker Kaisa Rautio Helander, være sekundær. Hun meiner at betydninga ‘hav’ er lånt fra norsk side, og kan knyttes til havfiske og andre gamle forbindelser nordover. På svensk side av grensa, i meänkieli, har aapa sannsynligvis bare betydninga ‘stor, trelaus myr’, og som adjektiv betyr ordet ‘vid, åpen’.

Navnegransker Eira Söderholm kommenterte det slik da hun ikke fant myrnavn med navneleddet aapa i Alta: «Alattiossa ei ole laajoja soita, aapoja, vaan pienempiä jänkkiä.» (I Alta er det ingen vide myrer, «aapoja», bare mindre myrer (jänkkiä).) Søker en på «jänkkä» og «jänkä» ‘myr’, så får en hele 355 treff.

 I Varanger-dialektene (f.eks. Vestre Jakobselv) er aapa ‘åpent hav’ svært vanlig i appellativ bruk, men ikke som navneledd. En informant sa: «aapa se on vuonon ulkopuolela, tässä ei ole aapa tässä vuonossa» («aapa», det er utenfor fjorden, her i fjorden er det ikke «aapa». ), og: «ko Varenki aukeaa, alkaa aapa.» (Når Varangerfjorden/Varangeren åpner seg, så begynner «aapa».)

Ifølge etymologiske (ordhistoriske) ordbøker så er aapa lånt fra det samiske áhpi, som har de samme betydningene. Det samiske ordet (i ulike former) forekommer så å si i hele det samiske språkområdet, fra sørsamisk til Kola.

Når aapa også betyr ‘åpnet hav’ i kvensk (og nordkarelske og nordfinske dialekter), så er nok den betydninga et resultat av  kontakten med samisk; vi kan si at vi har med et betydningslån å gjøre. Det samiske ordet áhpi er et gammelt nordisk lån, ifølge gjeldende forskning. Samisk har ellers også en del terminologi lånt fra nordisk knytta til fangst og havfiske (fális ‘kval; sáidi ‘sei’) og båtbygging (gielas ‘båtkjøl’), men det er ei anna historie.

Puntta i Reisadalen/Raisinvankka

( september 2016 )

Puntta er navnet på en tidligere gård ved bredden av Reisaelva/Raisinjoki. I Nordreisa bygdebok (1953) av Emil Hansen leser vi at den første oppsitteren var en Johan Adamsen, kjent under navnet «Iso-Jussa», dvs. «Stor-Johannes», og at han antakelig bodde der i begynnelsen av 1870-åra. Det offisielle navnet til «Iso-Jussa» var Johannes Adamsen Puntta. Hansen skriver (s. 246): «Den gang lå plassen ensom og langt borte fra nærmeste nabo. Levekårene her var vanskelige, og veien lang og besværlig, selv for den kjempesterke Johannes, som ikke hadde hest, og som derfor ofte måtte være hest selv. Han har på et tidlig tidspunkt fraflyttet stedet.»

Gården blei liggende øde fram til 1898, da en Hans Isaksen bosatte seg der. Han kjøpte eiendommen av Statens Skogvesen (seinere Statskog), men solgte den siden tilbake til Statens Forstvesen. Etter overtakelsen av Puntta, blei våningshuset på gården brukt som bolig for skogvokteren. Men etter evakueringa i 1944-45 delte denne skogvokterboligen skjebne med så mange andre boliger i Nordreisa, og noen ny bolig blei ikke « … reist opp av asken. Om det i det i det hele tatt noen ny våning skal bygges, er visst ennå et åpent spørsmål. For annen gang ligger Puntta således øde og forlatt. En ublid skjebne synes å hvile over det stedet som har huset så megen velstand og gjestfrihet …» (Hansen, s. 248).

Slektsnavnet Puntta er ikke i bruk i dag, men det var brukt som tilnavn etter stedet eller gården, f.eks. Puntan Manta (Manda eller Amanda fra Puntta), Puntan Anna og Puntan Jussa. Disse personene var født på slutten av 1800-tallet. Denne kvenske navneskikken har vært produktiv i Nordreisa også i etterkrigstida (Bente Imerslund (2008): Kvenske personnavn i Nordreisa). Folk som bodde i Puntta-området før, blei av reisaværingene kalt punttalaiset (Bente Imerslund (1993): Finske stedsnavn i Nordreisa). 

Navnet Puntta er ikke umiddelbart lett å tolke, og da blir det gjerne mange folkelige forklaringer. I boka Finske stedsnavn i Nordreisa (s. 134) skriver Imerslund at de fleste informantene hennes meinte navnet var samisk eller finsk. Men én av informantene (født 1918) hadde ei ganske fargerik forklaring: Han sa at navnet Punta egentlig var fra Sør-Amerika, og at en gang på 1700-tallet slo en søramerikansk vandringsmann seg ned i Puntta-området i noen år. Han bodde i en gamme der. I Sør-Amerika hadde han bodd i Punta-jungelen, og han var visst egentlig prest. Denne fortellinga hadde informanten hørt av noen karer som da var døde, og som hadde lest om den i ei bok. På en sandmel i Puntta-området skulle denne søramerikaneren ha funnet en gullklump, kanskje i «Ganniselva et sted ved Ahmavuona.» Seinere har mange leita etter gull i disse områda, sa informanten. 

Det er mange stedsnavn i området som er avleda av Puntta-navnet, f.eks. Puntanjärvi og Puntankartano (hovedbygninga på den nedbrente gården Puntta, kartano ‘gård’). Følgende kvenske navn har vedtatte skrivemåter (jf. stedsnavnloven) og finnes i Sentralt stedsnavnregister (SSR) og på Kartverket sin on line-tjeneste norgeskart.no: Puntta (bruk/gardsbruk), Puntanjoki, Puntankoski (navn på foss og fritidsbolig, koski ‘foss’) gård), Puntankurkkii (kurkkii ‘bratt foss’) og Puntanvankka (vankka ‘dal’). Se flere navn i samme navnegruppe. 

I SSR er det også noen parallelle norske og samiske navneformer, som Bunta (bruk/gardsbruk), Buntaelva og Buntajohka, Buntadalen og Buntavággi samt  Puntaneset og Puntafoss (jf. Puntankoski ovenfor). Ingen av disse navna har regulert skrivemåte etter stedsnavnloven, men de er likevel godkjent for bruk.    

Hva slags navn er så Puntta? Jeg har ikke noe sikkert svar, men derimot noen spekulasjoner og sammenlikninger. Søk i ordbøker og på internettet på «Puntta» ga ikke mange «napp». I nettordboka meankielensanakirja.com kom jeg over ordet punttasammal, som skal være navn på en eller annen art mose (sammal ‘mose’). Det er bare ett belegg på dette ordet, nemlig fra Kittilä i Nord-Finland.

Søk på Puntta i det finske kartverket sin database, Karttapaikka/Kartplatsen, ga en del relevante treff, men da som sammensatte stedsnavn, f.eks. gårdsnavnet Punttala og Punttamäki (mäki ‘bakke’). Det nordligste gårdsnavnet Punttala er i Liminka i Nord-Österbotten. Punttala er også et slektsnavn.

Søk på Puntta ell. likn. navn i et svensk stedsnavnregister, Ortnamnsregistret (Institutet för språk och folkminnen), ga ingen treff. 

I boka Sukunimet (2000) [Slektsnavn] av Pirjo Mikkonen og Sirkka Paikkala, fant jeg følgende informasjon under navnet Kangaspunta: Navnet [Kangaspunta] knytter seg til slektsnavnet Puntti i Joutseno på 1600-tallet. Slektsnavnet er siden forsvunnet. (…) Punta ~ Puntta ~ Puntti ~ Puonti har opprinnelig vært det svenske tilnavnet Bonde til en person, dvs. et navn som uttrykker f.eks. yrke eller stilling. Allerede fra 1500-tallet forekom det ulike former av dette tilnavnet, f.eks. også Puntta. Alle disse navna er fra de sørøstlige delene av Finland, inkludert Viborg, som i dag er på russisk side av grensa.

Sjøl om vi har samiske navneformer som Buntajohka og Buntavággi, så har jeg ikke klart å finne annen forklaring til navneleddet Bunta- enn at det er et lydlig lån fra det kvenske Puntta.   

Til slutt: Kan Puntta-navnet ha noe med tilnavnet Bonde å gjøre? Et annet eksempel på slikt tilnavn etter yrke er Muurari-Matti (svensk Morthen murmester). Eller er det heller snakk om en lokal navnedannelse, og hva er i tilfelle motivasjonen bak navnet? Det er jo litt merkelig at man ikke finner belegg for slekts- og gårdsnavnet Puntta (evt. Punttala) fra de nordlige områda i Sverige og Finland som folk flytta fra til norsk side. Kan svaret finnes i plantenavnet punttasammal, som er belagt i et tradisjonelt samiskspråklig område? Opphavet til Nordreisa-navnet Puntta har jeg ikke noe godt svar på i dag, men kanskje er det andre som har? Uansett er det et spennende og litt gåtefullt navn.      

Tervahauta

( januar 2016 )

Der det vokser furuskog, har også tjærebrenning vært en viktig næring for kvenene. Det var særlig fururøtter som blei brukt. Det vokser furu i Sør-Varanger, Porsanger, Karasjok, Alta, Kvænangen, Nordreisa og Storfjord kommuner, og flere steder har vi også stedsnavn som vitner om at det foregikk tjærebrenning. Milebrenning var den vanligste tjærebrenningsmetoden. Tjæra blei brukt som impregneringsmiddel på båter, tau(verk), fiskegarn og - som medisin. 

På 1900-tallet blei tjæreproduksjonen mindre viktig, ettersom vi fikk industrielt framstilte impregneringsoljer. Men tjæremiler er blitt satt opp f.eks. i Porsanger og Nordreisa fram til våre dager, men mer som en tradisjon.   

Det finnes noen barske ordtak på svensk og finsk om tjæra sin fortreffelighet, f.eks. Hjälper inte bastu, brännvin och tjära, då är döden nära og Jos ei viina, terva ja sauna auta, niin tauti on kuolemaksi (Om ikke sprit, tjære og sauna hjelper, da er sjukdommen dødelig). I Nord-Sverige og Finland er det mange navn med forleddet terva 'tjære', f.eks. Tervamukka (mukka 'bukt), Tervaharju (harju 'bakke, ås') og Tervajänkkä (jänkkä 'myr'). 

Det er ikke full enighet blant forskerne om opphavet til ordet terva; både baltisk (gammellitauisk) og germansk opphav er foreslått. Ordet, i sine ulike former, er brukt i de østersjøfinske nabospråka.  

Navna Tervahauta og Tervahauvat (flertallsform) betyr 'tjæremile'. Det østersjøfinske etterleddet hauta, som betyr 'grav', kan, ifølge gjeldende forskning, ha opphav i urgermansk.

I boka Kvenske personnavn i Nordreisa av Bente Imerslund, finner vi omtale av en kar som blei kalt Terva-Aapu (Tjærra-Abraham). Han kom fra Finland til Nordreisa i 1794, og var en kjent tjærebrenner, og en av de første i området.   

Riekko-navn

( september 2015 )

I denne kvenske stedsnavndatabasen er det noen navn med forleddet Riekko- 'rype' (Lagopus). Det kan godt tenkes at det finnes flere navn med dette navneleddet i Troms og Finnmark som ennå ikke er registrert. Når navn med navneleddet riekko blir månednes navn, er valget gjort pga. at det i disse dager er mange som jakter etter akkurat denne fuglen. Hva slags ord er så riekko?

For det første finnes ordet i alle de kvenske dialektene, i finske dialekter og i meänkieli. Når en søker på navneleddet riekko i Lantmäteriverket/Maanmittauslaitos sin navnedatabase, får en 73 treff. De fleste navna er i Nord-Finland, f.eks. Reikkojänkkä ("rypemyra") i Tervola. Men det er også Riekko-navn lenger sør og øst i Finland.  

Motivasjonen bak ordet riekko er lydmalende (onomatopoetisk), som også fuglenavnet kaakkuri i forrige Månedens navn. Finske språkforskere meiner det er en forbindelse mellom fuglenavnet riekko og verbet riekkua som betyr bl.a. 'skrike; mekre; spotte'.

I denne databasen har vi to aktuelle navn fra Sør-Varanger. Det ene navnet, Riekko, er navn på et nes i Holmengråfjorden/Punanenvuono. Det er ikke noen opplysninger om hvorfor neset heter så, men det har kanskje vært bra å fange ryper her? Det andre navnet er Riekkokuru (kuru 'dal; skar'). Dette er navn på tre skar som det renner bekker gjennom til Munkelva/Uutuanjoki. I skara har man drevet snarefangst etter ryper; "olema ansoneet" (vi hadde snarer), fortalte en informant. Så har vi navnet Riekkotörmä (törmä 'bakke, haug') i Storfjord kommune. En informant (f. 1920) fortalte: "Riekkoja oli yli kaiken täälä ennen, joo, eikä tyhä siinä törmässä." (Ryper var det før overalt her, joda, og ikke bare på den haugen.) Det er et norsk parallellnavn til Riekkotörmä, nemlig Rypebakken.

I Tana finnes et slåttenavn ved Luftjokelva/Louttijoki som kalles Paavonkenttä (kenttä 'eng; voll'). Slåttemarka mangler presis stedfesting. Den var oppkalt etter eieren, Pavel Partanen, som hadde klengenavnet Riekko-Paavo. Han døde i 1892. Det er nok ganske sikkert at Riekko-Paavo må ha vært en god rypejeger. 

Kaakkuri-navn

( juni 2015 )

Kaakkuri er det kvenske navnet på smålomen (Gavia stella). Ordet brukes også i meänkieli og i finsk. I slektsspråket estisk har vi former som kakar, kakard, kakardaja m.fl. Alle disse fuglenavna er lydmalende (onomatopoetiske) og er nok blitt til pga. av den høge og karakteristiske låten som fuglen har i hekketida. Disse lydene fikk folk før i tida til å tru at det var lyder fra troll og underjordiske. På nordsamisk er fuglenavnet gáhkkor, som er et lånord fra finsk (Suomen sanojen alkuperä [Opprinnelsen til de finske orda]).  

Søk på Kaakkuri og Kaakurin (genitiv) i databasen gir 25 treff. Navn som Kaakkurijärvi, Kaakkurijänkkä og Kaakkurinjoki er registrert i kommunene Sør-Varanger, Vadsø, Porsanger, Alta, Kvænangen, Nordreisa, Lyngen og Storfjord. Det er ganske sikkert mange flere Kaakkuri-navn som ikke er kommet med her. I Norrbotten har vi f.eks. bygde- og innsjønavnet Kaakkurijärvi. Svensk parallellnavn er Lomträsk, som betydningsmessig motsvarer navnet på meänkieli. I Tornedalen har man forresten kalt smålomen/kaakkuri for "værfugl", ettersom man trudde den kunne forutse dårlig vær.  

Søk i databasen til det finske kartverket (Maanmittauslaitos/Lantmäteriverket) ga 36 treff. De aller fleste navna her med forleddet Kaakkuri- er naturnavn, nærmere bestemt navn på vatn og tjern. Men Kaakkuri er også gårdsnavn og bydelsnavn, f.eks. i Oulu/Uleåborg. 

I Alta har vi et bydelsnavn eller boligfelt som har et kvensk lånenavn, nemlig Gakori. Skrivemåten av dette navnet følger norske skriveregler. Navnet på bydelen er fra navnet på et vatn like i nærheten, som heter Kaakkurijärvi på kvensk og Gáhkkorjávri på samisk. På norsk kalles vatnet Gakorivannet. Området rundt er et populært friluftsområde, og i Gakorivannet bruker man å bade på fine sommerdager. Altaværingene forstår gjerne hva opprinnelsen til navnet Gakori er, men for en som nylig er flytta til byen, er det behov for å forklare navnet. Det er ett av mange andre "rare" norske navn i våre flerspråklige områder som har sin opprinnelse i et samisk keller et kvensk navn.      

Hyypiönkuru

( april 2015 )

Månedens navn er fra Vardø kommune. Det er navn på ei opprinnelig gammel utmarksslåtte langt oppe i Komagdalen/Kumataali, fra et område som grenser til Båtsfjord kommune. 

Just Qvigstad (1924, 302) skriver dette om stedsnavnet Hyypiönkuru: " ... Hyypiön-kuru (= Hyypiös kløft). Slaatten har faaet Navn efter den Mand, som først brugte dette sted til Slaatte, Matti Hyypiö, en Kvæn, som i 1860-70-Aarene boede i Komagvær. Hyypiö betyder "Bergugle".

Navnet er ikke registrert i navnesamlingene fra Vardø.   

Etterleddet i navnet Hyypiönkuru, kuru, betyr 'dalsøkk; skar'. Hyypiö er både slekts- og stedsnavn på finsk side, f.eks. i Kemi og Kemijärvi i Nord-Finland. Ordet hyypiö betyr 'hubro (bergugle)' (Bubo bubo). Iflg. boka Sukunimet [Slektsnavn] (2007, 141) er fuglenavn som slektsnavn en spesiell karelsk tradisjon. I karelske dialekter på russisk side finner vi former av fuglenavnet som hyybie og hyybiä (KKS).

I intervju med et par kvenskspråklige informanter fra Skallelv/Kallijoki (som før brukte området som utmarksslåtter), har jeg notert uttalen Hyypio som områdenavn. I norsk tale har navnet fått ulike uttalemåter, men disse har jeg ikke dokumentasjon på. Det er i det hele tatt registrert få navn i området både når det gjelder samiske, norske og kvenske navn. 

I Sentralt stedsnavnregister (SSR) og på kartblad 2435-1 Langryggen finnes det samiske elvenavnet Hubejohka (godkjent skrivemåte). Jeg vil tru at denne elva renner gjennom Hyypiönkuru, og at forleddet i det samiske navnet er lydlig lånt fra kvensk. På den andre sida av kommunegrensa, i Båtsfjord kommune, er det et samisk navn i samme navnegruppe, nemlig Hubejohskáidi, og noe lenger vest har vi Hube-hytta, ei åpen hytte, også den i Varangerhalvøya nasjonalpark.

Slik har altså Matti Hyypiö fra Komagvær etterlatt seg spor i både samiske og norske navn. Hvem mannen var, har jeg ikke nærmere opplysninger om på nåværende tidspunkt. Det er for øvrig ingen med slektsnavnet Hyypiö i området, i alle fall ikke med denne skrivemåten.     

Saukkonen

( mars 2015 )

Saukkonen er det kvenske navnet på ei bygd i Storfjord kommune/Omasvuonon kunta (kv.)/Omasvuona suohkan (sam.). Skrivemåten Saukkonen er vedtatt etter lov om stadnamn. Parallelle navn på samisk og norsk er Čávkkus og Oteren. Skrivemåten av det samiske navnet er også vedtatt. 

Vi har her å gjøre med ei gruppe stedsnavn i kontakt som har en litt morsom bakgrunnshistorie. Det er sannsynlig at det samiske navnet Čávkkus er det eldste, og det er ennå et utolka navn. Navnet har likevel gitt visse assosiasjoner hos den kvenskspråklige befolkninga, som har oppfatta navnet som om det skulle ha noe med saukko 'oter' (Lutra lutra) å gjøre. Konsonantene č og š i samisk gjengis ofte som s i kvensk. Ofte skjer det også at samiske lånord i kvensk som ender på en s, får suffikset nen i kvensk, som i navnet på storkobben/blåselen (Erignathus barbatus), som i Børselv-dialektene er jiekkainen. Lånekilden er det samiske jiehkis. Saukkonen kan også betraktes som en "kjæleform" (en diminutiv), altså som "lille oter", men jeg trur ikke det er forklaringa her. 

For øvrig er både Saukko og Saukkonen slektsnavn i Finland; sistnevnte har vært vanlig i Øst-Finland, og også i Oulu-området. De østligste Saukkonen-navna kan mulignes føres tilbake til ortodokse døpenavn på russiske side, så dette blir en annen historie. 

Det er språkforskere som spekulerer på om saukko (vestfinsk dialekt) og saarva (østfinsk dialekt), som begge betyr 'oter', faktisk har noe med samisk čeavrris 'oter' å gjøre, men trur jeg vi stopper den kompliserte etymologiseringa (ordhistoria) med dette.  

Det norske bygdenavent er uansett ei oversetting; bygda heter Oteren, uten at det navnet skulle indikere at det er mer oter her enn andre steder. Det er siden kommet forholdsvis nye stedsnavn i bygda basert på den gamle "misforståelsen"; vi har nå både Oterrabben (en haug) og Oterodden (bruksnavn). 

Sånn kan det altså gå for seg i våre flerspråklige områder ...

Manalaissaari

( januar 2015 )

I Bugøyfjorden/Reisivuono i Sør-Varanger/Etelä-Varenki er det en holme som på kvensk kalles Manalaissaari eller Maanalaissaari. Holmen har også et mer "hverdagslig" kvensk parallellnavn, Pahtasaari (pahta 'berg, klippe'), som igjen har helt språklige paralleller i det norske navnet Bergholmen og det samiske Báktesuolu (bákti 'berg, klippe'). 

En informant (f. 1921) sa at det noen gang før 1800-tallet hadde vært gravplass på holmen. Forleddet Manalais- kommer av manalaianen som betyr 'underjordisk; avdød' og saari betyr 'øy, holme'. Holmen har nok fungert som gravplass lenge før 1800-tallet. I Sør-Varangers historie (1979, 41) står dette om gamle "strandgraver" i kommunen: "I Sør-Varanger er denne gravskikk bare spredt og dårlig representert, bortsett fra 10-15 velbevarte gravkister på Daumannsholmen i Bugøyfjorden [...]". Her er altså navnet Daumannssholmen brukt, men det navnet er ikke lenger i Kartverket sin database (SSR). En annen kilde om Daumannsholmen er den lille boka Optegnelser fra Sør-Varanger (1977 [1938], 127-128) av distriktslege A.B. Wessel: "Omtrent 1/4 mil utenfor Bugøyfjordbotn ligger 2 små øer eller holmer. Den ene kalles Manalaissaari (Spøkelsesholmen) ... Her har det vært en gammel gravplass for lappene, idet man har funnet tallrike ben samt rester av de pulker som likene har vært nedlagt i. Jeg besøkte stedet i 1901."

Tradisjonen om manalaiset er en nordlig tradisjon (Nord-Finland, Nord-Sverige, Nord-Norge). Ordet kan også ha betydninga 'en død person si sjel/ånd som befinner seg nær gravplassen'. Det gamle finske ordet for dødsriket er Manala. (Toivo Vuorela: Kansatieteen sanasto [Ordtilfang i folkeminne]). 

Stedsnavn med opphav i manalainen har vi også f.eks. i den svenske Tornedalen, i navnet på et stup i Pajala kommune som heter Manalaisenkursu (kursu 'juv, kløft'), og i navnet på en åker i Tärendö som kalles Manalaisenpelto (pelto 'åker'). Åkeren fikk det navnet pga. at det var sett spøkelser (kummituksia) der. 

Ordformen maanalainen betyr ordrett 'under jorda'. Ordet kan også referere til småfolket som bor under jorda og har sitt samfunn der, jf. også den norske tradisjonen med de underjordiske. 

Kreetanpää

( desember 2014 )

Stedsnavnet Kreetanpää har vi i Kåfjord/Kaavuono i Alta. Kreetanpää er navn på et sletteområde og et mye brukt turområde. Det finnes ikke, så vidt jeg vet, noe norsk eller samisk parallellnavn. På norsk bruker man en kortere form av navnet, et såkalt elliptisk lån. Skrivemåten av det navnet, som ikke er behandla etter lov om stadnamn, er Kreta. Et annet eksempel på et elliptisk lån er det norske navnet Gorsa i Kvænangsbotn/Naavuononpohja i Troms. Utgangspunktet for det navnet er det kvenske Aapukorsa, der forleddet Aapu- er et personnavn, nærmere bestemt en kortform av Abraham, og der etterleddet korsa betyr 'skar, gjel'. 

Det er mange som ser med humor på navnet Kreta i Alta: Skrivemåten gir fort assosiasjoner til ei middelhavsøy som mange av oss har besøkt i ferien, nemlig den greske øya Kreta.  I Alta kan man kan f.eks. si en fin sommerdag at man skal ut til Kreta å grille, altså til «vårt» nærmeste Kreta.

Dette er bakgrunnen for det kvenske primærnavnet Kreetanpää

Bygda Kåfjord/Kaavuono har ei interessant historie. Kåfjord kopperverk var i drift i perioden 1826-1878 under engelsk driftsledelse, og i perioden 1896-1909 under svensk driftsledelse. Bygda vokste sterkt, og var i 1835 den største i Finnmark. Folk kom til gruva fra mange steder, bl.a. fra de indre delene av Nordkalotten. De første kvenene som slo seg ned i Kåfjord blei, etter alt å dømme, plassert sammen med nordmenn. Men på midten av 1830-tallet fant verksledelsen ut at det var best å ha kvenene boende på trygg avstand fra selve verket, og i 1835 begynte man å bygge tømmerhus til kvenene på Kreetanpää. Her vokste den såkalte «Kvenbyen» fram i løpet av kort tid. Folk som bodde på Kreetanpää var avhengig av båt for å komme til og fra arbeidet.

Hva slags navn er så Kreetanpää? Dette navnet har to navneledd, nemlig Kreetan- og -pää. Navnet har kvinnenavnet Kreeta (eller Kreetta) som utgangspunkt, og det er en bøyd form av navnet som er førsteleddet. Kreeta er den kvenske og finske formen av vårt Greta, men skrivemåten av det norske lånenavnet «avslører» ikke noe personnavn.  Navneleddet pää er vanlig som etterledd i stedsnavn; det finnes i gårdsnavn, i navn på fjell, på skogsområder og på slåttemarker, og det betyr ‘ende, slutning, forhøyning’. 

Den kvenske Kreeta som har gitt navn til området i Kåfjord må ha vært ei spesielle dame, sannsynligvis ei dame med bein i nesa. Jeg har dessverre ikke mer kunnskap om henne. Men det burde være på tide at hun i ettertid hedres med at navnet på plassen får riktig skrivemåte. Det blir dessuten ei fin anledning å synliggjøre den kvenske historia ved å velge navnet Kreetanpää på et nytt boligfelt som nå planlegges i Kåfjord.

 

Kilder:   Jens Petter Nielsen: Altas historie. Bind. 2. 1995.

  Aud-Kirsti Pedersen: Stadnamnlån. Hovudfagsoppgåve i nordisk språk. Universitetet i Tromsø. 1988

Suutari

( november 2014 )

Suutari er navnet på en tidligere gård på Storlsett/Hansinkenttä i Nordreisa/Raisi. I boka Finske stedsnavn i Nordreisa (1993) av Bente Imerslund står det at husbonden var skomaker. Betydninga av ordet suutari er da også 'skomaker'. Husbonden sitt offisielle navn var Johan Henrik Joelsen. Han var kirketjener i Nordreisa i 34 år. Men Joelsen gjorde andre ting, også, han skreiv nemlig sangen Suutarin laulu (Skomakrenes sang), som har hele 41 strofer, og som fremdeles synges i Nordreisa. Joelsen var både legendarisk og omstridt. En informant (f. 1909) som huska Joelsen, sa han hadde langt, hvitt skjegg, og at ungene nok var litt redde for ham. Også det at han hadde røde komagbånd skal ha gjort inntrykk.     

Suutari er en yrkestittel som også er blitt et slektsnavn. Det er trulig ikke brukt som slektsnavn på norsk side av grensa. På svensk er slektsnavnet blitt Skomakare, bl.a. i Helsingfors. Et søk på stedsnavnet Suutari i Lantmäteriverket/Maanmittauslaitos (det finske kartverket) ga 33 treff fra hele landet. En bydel i Helsingfors kalles Suutarila. Det svenske parallellnavnet er Skomakarböle (Suomalainen paikannimikirja [Finsk stedsnavnbok]. 

Hva slags ord er suutari? Ordet brukes både på kvensk, finsk, meänkieli og karelsk (šuutari, suudari) i samme betydning. Det er snakk om et gammelt, nordisk lånord, jf. f.eks. sútari i gammelnorsk. Opprinnelig er også det ordet et enda eldre lån i de nordiske språka. Vi har jo et helt annet ord i dag på norsk i stedet for vår gamle yrkestittel sútari, altså skomaker. Men ordet lever videre i navnet på en ferskvannsfisk av karpefamilien; den kalles i norske dialekter for sutar, suter eller suder. Det er, såvidt jeg vet, den eneste bruken av et ord som en gang var en yrkestittel.  


Vuononväylä

( september 2014 )

I Kvænangen/Naavuono er det flere navn på fjordstykker som har etterleddet väylä. Her skal vi se nærmere på navnet Vuononväylä. Dette navnet er særlig brukt om den djupeste delen av Kvænangen, fra Niemenaikku til Lillestraumen/Pikkuvirta. Fjordarmen Sørfjorden/Sutuvuono er ikke en del av Vuononväylä. En informant (f. 1916) forklarte lokaliteten til navnet slik: "[Vuononväylä on] se väylä tässä Niemenaikust ulòs." ([Vuononväylä er] leia her fra Niemenaikku og utover.) Andre navn i fjorden med samme etterledd er bl.a. Kätkäsenväylä, Navetanväylä og Naavuononväylä.   

Hva slags terrengord er så väylä? I de nevnte Kvænangen-navna betyr ordet '(skips)lei, den djupeste delen av fjorden'. Andre betydninger er '(stor)elv, hovedelv', som i navnet Yykeänperänväylä/Skibotenelva i Storfjord og Väylänmukka i Tana. Parallellnavnet for grenseelva Torne älv mellom Sverige og Finland er Tornionjoki ~ Tornionväylä, eller bare Väylä.

I kvenske navn er nok väylä oftest brukt i forbindelse med navn på sjøen. Ordet har en parallell i det samiske fávli, som har samme betydning. Man antar at både väylä og fávli enten er svært gamle germanske eller urnordiske lån, jf. gammelnorsk vaðill 'vadested', dvs. et sted der det var godt å komme over ei elv, mao. der det var godt å ta seg fram, slik jo väylä betegner et sted der det er godt å ta seg fram med båt. 

Forleddet Vuonon- er gentiv av vuono 'fjord'. Ordet er brukt både i finsk og kvensk, og kan i finsk også i tillegg ha betydninga 'lang og smal vik i innsjø'. Denne betydninga er neppe brukt her til lands hvor vi har godt om "vanlige fjorder". Ordet vuono er lånt fra samisk, jf. vuotna ~ vuonna. 

Isojänkkä ~ Isojänkä

( august 2014 )

 

Stedsnavnet Isojänkkä ~ Isojänkä er ikke forbeholdt ett bestemt sted, men mange steder i Finnmark og Troms. Navnet er sammensatt av iso 'stor', som er et allmennfinsk ord, og etterleddet jänkkä ~ jänkä 'myr'. Etterleddet er et nordlig dialektord, brukt både i Nord-Finland, Norge og Nord-Sverige - og i nordkarelske dialekter på russisk side. Ordet er lånt fra samisk, jf. nordsamisk jeaggi.

 

Det norsk parallellnavnet til Isojänkkä er ofte Stormyra. Navnet Stormyra er faktisk det aller vanligste stedsnavnet på norsk; hele 1809 registreringer finnes, og om en tar med dialektformer, så blir antallet 4264 (Kilde: Kartverket). Vi vet nok ikke helt sikkert hvor mange steder eller myrer som kalles Isojänkkä her i landet, men det er i alle fall om lag 20 som til nå er registrert i SSR og i denne databasen. (Alle navneartiklene er ennå ikke ferdig redigert i denne databasen.) En kan også søke på Isojänkkä i norgeskart.no.

Den kommunen som peiker seg ut med flest antall navn, er Storfjord i Troms (5), men også i kommunene Nordreisa, Kåfjord, Kvænangen, Porsanger, Sør-Varanger, Nesseby og Vadsø er navnet Isojänkkä registrert.

I Nord-Finland og Nord-Sverige har vi også steder som heter Isojänkkä, men lenger sør i Finland er parallellen Isosuo (suo 'myr'). Det vanligste naturnavnet i Finland er da også Isosuo (722 kartnavn).    

Uuniemi

( mai 2014 )

Uuniemi er det kvenske navnet på Nesseby. Det samiske navnet er Unjárga. Navna refererer gjerne til kommunen og bygda, men både det samiske og det kvenske navnet har etterledd, niemi og njárga, som begge betyr ‘nes’. Den primære funksjonen til disse navna var nok som navn på det lange, smale neset som stikker godt ut i sjøen på nordsida av Varangerfjorden. Som vi ser, så er det samiske navnet og det kvenske navnet ganske like.

Hva slags navn er så Uuniemi, spesielt forleddet Uu-?

Just Qvigstad, som også har notert det kvenske navnet Uuniemi, spekulerer på om det samiske forleddet U- i Unjárga kan ha sammenheng med *Uw’jâ ‘dun’ (uvja i moderne ortografi), og at navnet betyr «dun-nes, idet sjøfugler kan ha verpet der, før stedet blev bebodd.» (Just Qvigstad 1938: 25. De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylker.)  I Sentralt stedsnavnregister er det registrert to samiske navn med forleddet Uvja- ‘dun’, nemlig Uvjalátnjá i Tana, og Uvjarohtu i Alta. Norsk parallellnavn til det sistnevnte er Dunkrattet. I disse samiske navna fra Alta og Tana er ikke forleddet forkorta til et *U-.  Kanskje ikke Qvigstad sin antakelse likevel er den rette?

 

Om en søker på «Uuniemi» på det finske kartverket sin digitale tjeneste (Maanmittauslaitos. Karttapaikka), så får en 5 treff, hvorav 4 er i Lappland og ett i Sør-Finland.  I boka Suomalainen paikannimikirja [Finsk stedsnavnbok] er navnet Uukuniemi beskrevet. Her er forleddet Uuku- forklart som synonym til dagens riksfinske uuttu som betyr ‘rugekasse for (vade)fugler, holk’. I dialektene finnes også formen uu. Denne formen finner vi i dialektområdene nær oss, nemlig Nord-Finland og Nord-Sverige (Suomen sanojen alkuperä. 2000. [Opprinnelsen til de finske orda]; Meän kielen sanakirja. 1992. [Ordbok for meänkieli]).       

 

Det står videre i Suomalainen paikannimikirja at Uukuniemi, dvs. neset, stikker langt ut i en innsjø, og at det har vært spesielt høvelig til å sette ut rugekasser her, noe man også vet har vært gjort. «Vårt» Uuniemi stikker også godt ut i sjøen, i ei brei tidevannsbukt med et meget rikt fugleliv, særlig er her mange arter vadere. Kan forklaringa til forledda Uu- (og U-) være ‘rugekasse for vadefugler’? Det synes rimelig. Om en søker på «Uuniemi» i Kartverket sin tjeneste Norgeskart.no, så finner vi ikke navnet. Heller ikke værmeldingstjenesten yr.no har registrert det. Det kommer av at det enn å ikke er reist navnesak på det kvenske navnet, men det er likevel et godt kjent navn. 

Yykeänmuotka ~ Muotka

( mars 2014 )

Yykeänmuotka og Muotka er parallelle kvenske navn for tettstedet Lyngseidet, som fram til 1930 var senter i storkommunen Lyngen, Yykeä. Da var det ei kommunedeling der Storfjord, Kåfjord og Lyngen blei skilt ut som egne kommuner. I dag er Lyngseidet kommunesenter i Lyngen kommune i Nord-Troms.

Hva slags navn er så Yykeänmuotka og Muotka? Det første navnet er jo, som vi ser, sammensatt av navneledda Yykeä og muotka. Førstnevnte navneledd er navn på både kommunen og fjorden, Lyngenfjorden. Lyngenfjorden kalles også Yykeänvuono på kvensk. Det samiske parallellnavnet på Lyngenfjorden er Ivguvuotna, og samiske parallellnavn på Lyngseidet er Ivgumuotki Muotki. Både Ivgu ogYykeä gjenfinnes i samisk og kvensk parallellnavn på tettstedet Skibotn, nemlig som Ivgubahta og Yykeänperä.

I boka Ruijan Suomalaisia [Finnmarkens folk] fra 1928 av Samuli Paulaharju finner vi formen Jyykeä, som er uten lokal tradisjon.

Det er usikkert hvordan kvensk Yykeä og samisk Ivgu skal tolkes. Noen har forsøkt, bl.a. den finske språkforskeren Martti Rapola i tidsskriftetVirittäjä fra 1940. Han går forresten ut fra den «ufolkelige» og litterære formen Jyykeä, sjøl om han har registrert at det er lokale uttaleformer uten «j». Ettersom det ikke er noen sikker tolking av det kvenske og det samiske navneleddet, må det forbli et åpent spørsmål her.

Derimot kan vi si noe sikkert om terrengordet muotka, som betyr ‘eid’. Slår en opp på ordet muotka i ei finsk etymologisk ordbok (ordhistorisk ordbok), blir en straks henvist til oppslagsordet matka ‘tur, reise’, som historisk er samme som samisk muotki ‘eid’; vi har jo med finsk-ugriske slektspråk å gjøre. Ordet muotka i betydninga ‘eid’ finnes i nordfinske dialekter, i meänkieli og i kvensk, altså i kontaktområder med samisk språk. I andre finske dialekter og i finsk skriftspråk er ordet for eid kannas.

Kirkkoniemi

( januar 2014 )

Endepunkt for både Hurtigruten og E6 er Kirkkoniemi, som fikk bystatus i 1998. Norsk og samisk parallellnavn på byen er Kirkenes og Girkonjárga. Alle disse tre navna er semantisk, eller betydningsmessig, like. I 1862 blei det bygd ei ny kirke på neset, derav navnet. Et eldre navn på neset er Håkjerringnes, som på minoritetsspråka er Akkulanniemi (kvensk) og Áhkolatnjárga (samisk). Også de gamle navna er semantisk like på alle språk.

 

Etterleddet i det kvenske navnet, niemi ’nes’, er allment i kvensk, meänkieli og finsk, og det har former i andre østersjøfinske slektsspråk som lydisk, estisk, og vepsisk. Forleddet kirkko er, som en nok kan gjette, et lånord. Også slektsspråk som for eksempel estisk har dette lånordet i formen kirk. Ordet kirkko er lånt fra gammelsvensk (muinaisruotsi ~ fornsvenska), nærmere bestemt fra akkusativformen kirkio (nominativ/grunnform er kirkia). Til sjuende og sist er det likevel fra gresk ordet har sin opprinnelse i betydninga ’som tilhører Herren’. Også mange andre språk har fått ordet for ”kirke” fra gresk, for eksempel engelsk.  

I Kirkenes er om lag 10 % av befolkninga russere. Gatenavn der er skrevet på russisk, dvs. med kyrilliske bokstaver, og det er også bynavnet Киркенес. Nå venter vi bare på at byen skal få skilt med navn på minoritetsspråka samisk og kvensk.  

Varenki

( november 2013 )

Varenki [vareŋki], på norsk Varanger og på samisk Várjjat, er navnet på den østligste delen av Finnmark fylke. Dette landskapsnavnet omfatter Berlevåg, Båtsfjord, Vardø, Vadsø, Nesseby og Sør-Varanger kommuner. Fjordnavnet, navnet på halvøya og navnet på fjordbotnen er laga ut fra Varanger-navnet. Det kvenske fjordnavnet er Varenkinvuono, eller også bare Varenki. Jf. også norsk Varangeren som parallellnavn til Varangerfjorden. Det nordsamiske fjordnavnet er Várjavuonna.

 

Det er også registrert andre kvenske navneformer på fjorden, nemlig Varikinvuono, Varinkinvuono og Varankinvuono, men de er ikke like vanlige. Sør-Varanger kommune går inn for at Etelä-Varenkin kunta blir det kvenske parallellnavnet på kommunen, og Mátta-Várjjaga gielda blir det samiske navnet.

 

Fjordbotnen, Varangerbotn, kalles Varenkinperä (perä ’fjordbotn’) på kvensk, og selve halvøya for Varenkinniemi (niemi ’nes’).

 

Hva slags navn er så Varanger, som jo er utgangspunktet for både de kvenske og samiske navna?  Det norrøne navnet på fjorden, Ver(j)angr, er sammensatt av ver ’fangstplass ved sjøen’ (jf. fiskevær) og angr ’fjord’. Helt mot slutten av middelalderen finner vi fjordnavnet skrevet som Veranger. Man antar at dette navnet først var brukt om den trange fjordarmen innafor Angsnes/Selešnjárga, som heter Meskfjorden/Mieskavuonna.

Orddanningselementet -(i)nki i Varenki finnes i mange stedsnavn i nabolandet Finland, bl.a.  

Karunki i Tornio og Kallunki i Salla, begge i Lappland. Det mest kjente stedsnavnet på (i)nki er vel likevel det finske hovedstadsnavnet Helsinki

Olmavankka

( oktober 2013 )

Navnet Olmavankka i Kåfjord kommune i Nord-Troms refererer til to ulike objekt eller lokaliteter, ei bygd og en dal. I denne artikkelen vil informasjonen hovedsakelig gjelde bygdenavnet.

Navnegransker Kaisa Rautio Helander (KRH) har samla kvenske stedsnavn i Storfjord (1984), og navnegransker Eira Söderholm (ES) har samla navn både i Lyngen, Storfjord og Kåfjord (1998); begge er sentrale kilder. 

ES intervjua bl.a. en informant som var født i Skibotn i 1907 og som var flytta til Olderdalen i Kåfjord som barn. ES karakteriserer informanten som en med god hukommelse og spesielt gode språkkunnskaper. Han fortalte dette om bygdenavnet Olmavankka : ”Met kutteimet tyhä olmavankka, joo met lähemä olmavankhan, mutta laphiin oli muu nimi.”  (Vi kalte det bare Olmavankka, jo, vi dro til Olmavankka, men på samisk var det et annet navn.) Ifølge samme informant skal bygda seinere ha blitt flytta til den andre sida av elva, dvs. Manndalselva. Informanten sa videre: ”Sielä olthin suomalaiset mikkä asuthin, mut ei meil ollup puhetta koskhaan nimi …” (Det var finlenderne som bodde der, men det var aldri snakk om noe navn.) ES har notert at Samuelsberg er norsk parallellnavn på bygda.

KRH har registrert navnet Olmavankka hos mange skibotnværinger, og skriver at det er deres folkelige (kansanomainen) navn på bygda, og at det er allment kjent der. Skibotnværingene kaller for øvrig folk i Olmavankka for olmavankkalaiset. Som norsk parallellnavn oppgir KRH bygdenavnet Manndalen. Iflg. kartkoordinat i KRH sitt materiale er det, ulikt koordinata i ES sitt materiale, hele Manndalen som er lokalitet. 

Om vi bruker Sentralt stedsnavnregister (SSR) som kilde, så er det for det første kun seks kvenske navn i Kåfjord kommune som står der, hvorav tre har vedtatte skrivemåter etter stedsnavnloven. Derimot er det mange samiske navn med vedtatte skrivemåter, bl.a.  bygdenavnet Olmmáivággi. Vedtatt skrivemåte på det norske parallellnavnet er Manndalen.

Grendenavnet Samuelsberg har for øvrig ikke samme koordinat som Olmmáivággi/ Manndalen i SSR. Skrivemåten av det norske grendenavnet Samuelsberg er ikke behandla etter stedsnavnloven.

Følgende kommentar av en kåfjording er skrevet inn i kommentarfeltet til artikkelen Olmavankka her i databasen: ” Om noen er usikker, så er Manndalen og Samuelsberg én og samme bygd … Postnummer til Manndalen er 9144 Samuelsberg…”.

Hva slags navn er så Olmavankka reint språklig? Etterleddet vankka betyr ’elvedal’, og er et vanlig terrengord i flere Troms-dialekter og i Alta. Ordet har også utbredelse i nordfinske dialekter og i meänkieli-dialekter. Det er et lånord fra samisk vággi ’dal; kort dalsenkning ved eller nær kysten’. Det samiske ordet kan være et nordisk lånord, jf. dagens norske vang ’gressvoll, gresslette’.  

Sutiniemi

( august 2013 )

I bygda Vestre Jakobselv/Annijoki/Ánnejohka i Vadsø kommune, på østsida av elva, finnes det ei hel gruppe med navn som har forleddet Suti-, for eksempel Sutiniemi, Sutijoki, Sutijänkkä, Sutijärvi og Sutitunturi. Hva slags ord er det så vi har i forleddet Suti-? Her, som mange ganger ellers også, må vi også se på parallellnavn i nabospråka samisk og norsk når vi leiter etter forklaringer eller navnetolkinger. Det er likevel ikke alltid tilstrekkelig.

 

Det norske parallellnavnet for Sutiniemi er Sudines. Forleddet Sudi- må være et lydlig lån fra kvensk. I dette området med de mange kvenske navna som har forleddet Suti-, finnes det også mange samiske parallellnavn, jf. Čuđđejohka/Sutijoki, Čuđđevárri/Sutitunturi og Čuđđejeaggi/ Sutijänkkä.

 

Jeg har til nå ikke funnet navneleddet Suti- i denne formen i navn i andre områder med kvenske stedsnavn, og heller ikke på finsk og svensk side. Men i Lyngen i Troms finner vi det kvenske navnet Suenlahti. Det samiske parallellnavnet er Čuđeluokta, som er navn på både ei vik og en eiendom. Det norske navnet er Sandvik(a), som jo tydelig er ei egen navnelaging. Det knytter seg et tsjudesagn til navnet (Qvigstad 1938, 48). Når det gjelder forleddet i det kvenske navnet, Suen-, så ser det ut til å være genitiv av Suti.   

 

Det samiske forleddet čuđđi (genitiv čuđđe) betyr ’fiende, uvenn’. Det er et nedsettende navn på andre folkegrupper, og det forekommer i fiendefortellinger nesten i hele det samiske språkområdet. Det har også vært brukt om folk utenfra som man ikke så med særlig velvilje på, nemlig skattekreverne. Ordet čuđđi kan også, om enn ikke en like fullt utbredt betydning, bety ’flokk, horde’. Det er ennå utolka om den samiske betegnelsen opprinnelig er samisk, eller et lån fra østersjøfinske språk.

Det norske parallellnavnet til Čuđđejohka/Sutijoki er Røvarelva. I samisk tradisjon kan også andre navn på folkegrupper (etnonym) være brukt nedsettende og om fiender, for eksempel ruošša ’russer’ og gárjil ’kareler’. Jf. de parallelle samiske og kvenske stedsnavna for bygda Kistrand i Porsanger, nemlig Čuđđegieđđi (samisk) og Ryssämarkka (kvensk). 

Kesäsija og andre navn med forleddet Kesä- ’sommer’

( juni 2013 )

I Troms og Finnmark er det mange kvenske stedsnavn med det sommerlige forleddet Kesä- ’sommer’. Det skulle passe fint å omtale denne typen navn nå i juni, som for øvrig heter kesäkuu ”sommermåneden” på finsk. På kvensk bruker man gjerne ordet juunikuu om samme måned.

 

Vi har navn som for eksempel Kesäsaari i Porsanger og Kesämukka i Kvænangen. Særlig i kommunene Storfjord, Nordreisa, Kvænangen og Alta er det mange steder som kalles for Kesäsija. Hva er så dette slags navn? Etterleddet -sija betyr i kvensk både ’sted’, ’plass’ og ’(sommer)seter’. Ordet er også allment i finsk (med flere andre betydninger), og det har motsvarigheter i mange østersjøfinske slektsspråk, men iflg. ordbøker og oppslagsverk er det bare i kvensk og meänkieli vi har tilleggsbetydninga ’(sommer)seter’.  Det kvenske stedsnavnet Kesäsija refererer til en plass, en seter, der man bodde på sommeren med husdyra, og der det også var beitemarker og utmarkslåtte. Parallelle norske navn er gjerne Sommer-/Sommarsetra og Sommerset. Det er også mange samiske navn i de nordligste fylkene som kalles Geassesadji, og som i sin språklige struktur er lik kvensk Kesäsija. Det ser ut som de samiske navna både referer til sommerboplasser for reindriftsfolk – og også til plasser der folk bodde under slåtta.

 

Orda kesä og geassi (geasse-) ’sommer’ er, som en nok kan se, ganske like. Det beror på at det finnes et slektskapsforhold her; også i fjernere slektsspråk er det paralleller. Den egentlige opprinnelsen til kesä i finsk, kvensk og meänkieli er det likevel ulike oppfatninger om; noen meiner det er et svært gammelt arveord, andre igjen at ordet også kan være et lånord. Men dette får vi ikke svar på i dag.

 

Hyvvää kessää ~ God sommer!

Laattari – et populært friluftsområde i Alta/Áltá/Alattio

( april 2013 )

Om lag 10 km fra Alta sentrum mot nord, ved Altafjorden, er det et kommunalt friluftsområde. Her er det både badestrand, ball- og grillplasser, og dessuten er det et yrende fugleliv. Stedet omtales som en ”naturperle”. Det står et henvisningsskilt dit ved E6 med skrivemåten ”Lathari”. Denne skrivemåten er innarbeidd i norsk, men ”alle” kan se at det ikke er snakk om et norsk stedsnavn. Navnet brukes likevel også i norsk tale. Hva slags navn er da dette?

På begynnelsen av 1980-tallet blei det samla stedsnavn i Alta gjennom intervju med kvensktalende. Regelen er at de kvenske stedsnavna i Nord-Norge skal skrives etter samme ortografiske prinsipp som i finsk; dvs. kvensk og finsk skrivemåte er sammenfallende. Etter den lokale uttalen skal derfor stedsnavnet skrives Laattari. Det er også andre navn i området med utgangspunkt i dette navnet, nemlig Laattarinniemi, navn på neset (= niemi) som stikker ut i fjorden og Laattaarinkuolpano, navn på en furukledd mo (= kuolpano) i området. 

På begynnelsen av 1980-tallet blei det samla stedsnavn i Alta gjennom intervju med kvensktalende. Regelen er at de kvenske stedsnavna i Nord-Norge skal skrives etter samme ortografiske prinsipp som i finsk; dvs. kvensk og finsk skrivemåte er sammenfallende. Etter den lokale uttalen skal derfor stedsnavnet skrives Laattari. Det er også andre navn i området med utgangspunkt i dette navnet, nemlig Laattarinniemi, navn på neset (= niemi) som stikker ut i fjorden og Laattaarinkuolpano, navn på en furukledd mo (= kuolpano) i området. Sistnevnte skrivemåte er for øvrig vedtatt etter lov om stadnamn.

I Ryghs Norske Gaardnavne, nærmere bestemt bind XVIII Navne paa matrikulerede Jordeiendomme i Finmarkens Amt (1924) der språkmannen Just Qvigstad har gitt forklaringer til samiske og kvenske navn, står dette på s. 41: ”Latermo … Har navn efter en Kvæn, Johannes Later (fn. Laattari), som fikk boplads der.” Også informantene på 1980-tallet fortalte at navnet var etter en finsk fisker som bodde på neset.

Laattari er et stedsnavn som har utgangspunkt i et slektsnavn. Det er ingen i dag i Alta som heter Laattari til etternavn. Om en forsøker å finne slektsnavnet på internett, så er det ikke mye å finne der, men en viss Pekka Laattari dukker likevel opp. Dette navnet er å finne i ei bok om Amerika-finnene fra 1923 (Michigan Amerikan Suomalaisten Historia av Salomon Ilmonen). Det interessante er at etter navnet står ”Finnmark, Norway” som opprinnelsessted til Pekka Laattari.

Søk i databasen over slektsnavn i Finlands folkeregister (Suomen Väestörekisteri) hjelper ikke; det er ingen her som heter Laattari. En får en mistanke om at slektsnavnet Laattari kan være ”konstruert” eller kommet til på norsk side av grensa. Også ansatte ved Centralen för de inhemska språken/Kotimaisten kielten keskus i Helsingfors støtter denne tanken. Derfra fikk jeg kopier av noen navnesedler med samiske stedsnavn i Måsøy og Loppa kommuner som er samla av Thor Frette. Det er snakk om grendenavnet Láhttár i Måsøy. Norsk parallellnavn er Latter. I Loppa kommune er fjellet Láhttárvárri, som jo har samme forledd som i grendenavnet. Frette har notert at han ikke kjenner til betydninga av Láhttár.

I Sentralt stedsnavnregister (SSR) er de samiske navna Láhttarguolbban og Láhttarnjárga (jf. kvensk Laattarinkuolpano og Laattarinniemi) lagt inn som foreslåtte skrivemåter. Disse er nyinnsamla samiske navn i Alta.

Det er nærliggende å tru at det kan være en forbindelse mellom det samiske navneleddet Láhttár- og det kvenske slekts- og stedsnavnet Laattari. I dette bildet er det også interessant at samiske betegnelser for en finlender, eller m.a.o. en lantalainen på finsk, er láđelaš og láttán på nordsamisk.

Skrivemåten ”Lathari” på norsk er uheldig, ettersom den verken ivaretar norsk eller kvensk uttale eller ortografi, noe som skrivemåten av stedsnavn skal gjøre. Jf. at iflg. lov om stadnamn, forskrift § 6 Bruk av eittspråkleg namn: Når eit namneobjekt har berre eit samisk, eit kvensk eller eit norsk namn, skal dette namnet brukast utan omsetjing eller tilpassingar.

På tilvisningsskiltet til badestranda ved E6 i Alta bør det derfor stå Laattari

Kuosuvaara

( mars 2013 )

Stedsnavnet Kuosuvaara i Porsanger blei kjent for atskillig flere enn porsangerfolk da den aller første kvenskspråklige romanen, Kuosuvaaran takana –- elämän jatko [Bakom Kuosuvaara – livet går videre], kom ut i 2004. Forfatter er Alf Nilsen-Børsskog (f. 1928). Romanen, som er den første av flere av samme forfatter, forteller om evakueringshøsten 1944 da ei gruppe mennesker fra Børselv flykter til fjells for å unngå tvangsevakuering til Sør-Norge. De flykter til Kuosuruto bak Kuosuvaara, som er en bra marsj sørøst for bygda. Nesten uten redskaper setter de opp en gamme og forsøker å klare seg som best, men det er stritt og de har lite mat.

Hva slags navn er så Kuosuvaara? Som ofte ellers er det nødvendig å ta rede på om det er parallelle navn på samisk og norsk. Det er ikke registrert noe norsk parallellnavn, men i området er det mange kvenske og samiske navn. Både det kvenske Kuosuvaara og det samiske parallellnavnet Goasovárri har vedtatte skrivemåter etter lov om stadnamn. I Sentralt stedsnavnregister er objekttypen ”vidde”. Kuosuvaara er ca 600 m.o.h., og området hører til reindriftssone 5.

Etterledda -vaara og -várri, som begge betyr ’fjell; (skogkledd) høgde’, ser jo veldig like ut, og det ikke uten grunn. Terrengordet/naturnavnet vaara har utbredelse i de finske dialektene i nord og i meänkieli på svensk side. I nordkarelske dialekter på russisk side har ordet formen voara. Pga. den nordlige, geografiske utbredelsen av vaara, er det sannsynlig at ordet er lånt fra samisk.   

Hva så med forledda Kuosu- (kvensk) og Goaso- (samisk)? Det er ikke like lett å forklare. En kan tenke seg at det kvenske er et såkalt lydlig lån fra det samiske, men heller ikke det samiske navneleddet lar seg lett tolke.

Det finnes flere kvenske navn i samme navnegruppe: Kuosuruto (ruto’tett krattskog’), Kuosujärvi (järvi ’vatn’), Kuosuvaaranjärvet (järveter flertall av järvi) og Kuosujoki (joki ’elv’).

Stedsnavn med ordet talvi som forledd

( januar 2013 )

I vintermåneden januar skulle det passe bra å omtale noen navn som har ordet vinter, eller talvi, som navneledd. Selve ordet talvi er et gammelt arveord som har motsvarigheter både i nære og fjerne slektsspråk, for eksempel i det estiske talv, i det nordsamiske dálvi og i det ungarske tél.

I Sør-Varanger, nærmere bestemt i Klistervatnet/Töllövinjärvi, som er en utvidelse av Pasvikelva/Paatsjoki, er det ei bukt som heter Talvimukka. Etterleddet mukka betyr ’bukt; sving i elv’. Navnet Talvimukka er registrert i intervju med en lokalkjent for 40 år siden. Det blei den gangen brukt et gammelt gradteigskart i innsamlinga, og siden det er ikke noe norsk parallellnavn i materialet, blir stedfestinga vanskelig. Det er nødvendig å hente inn mer informasjon om navnet. Hvorfor har vi navn med talvi som navnledd? Det kan være ulike forklaringer til det. Noen ganger er stedsnavn med forleddet talvi knytta til vinterveger som man kjørte langs, både på land og over vassdrag, med hest og slede. I Finland er det flere steder som heter Talvilahti (lahti ’vik’).

Disse navna er forbundet med ferdsel om vinteren, og de kan også betegne vinterlagringsplass for båter. Navnegransker Eero Kiviniemi forklarer navnet med at vinterveger over is gjerne kommer opp i botnen av ei vik. Denne forklaringa kan trulig også brukes på ”vår” Talvimukka, men igjen: vi trenger mer informasjon om både navnet og plassen. 

 

I Nordreisa kommune er det flere Talvi-navn. I Kildalen/Sammalvankka har vi stedsnavnet Talvihaasia. Stedet er ei tidligere slåttemark, nå ligger gården Solstad her. Talvihaasia er det samme som vinterhesje; dvs. hesjer der høyet blei stående til det blei kjørt inn om vinteren. Etterleddet haasia (også haasio) er utbredt i mange finske dialekter, i meänkieli og i kvenske dialekter. Ordet er sannsynligvis et gammelt nordisk lånord. I Oksfjorden/Aksuvuono har en tidligere boplass navn på alle tre lokale språk, nemlig Talvikenttä (kvensk), Dálvegieddi (nordsamisk) og Vintervollen. Strukturen i navna er lik, og etterledda kenttä, gieddi og voll har samme betydning. Det er minst to steder i kommunen som heter Talvisija; det ene er navn på en bebyggelse i Nordkjosbotn/Pollo, det andre er navn på en tidligere bebyggelse ved foten av Nordkjosfjellet/Lahenvaara. Det er sannsynlig at i alle fall sistnevnte har vært vinterboplass for sjøsamer. 

Jouluvuono

( desember 2012 )

Det kvenske stedsnavnet Jouluvuono må vel passe bra som månedens navn nå i desember. Vi finner navnet i Tana kommune, nærmere bestemt i Austertana. Dette kvenske parallellnavnet finnes ikke på kartet, men derimot det samiske Juovlavuotna (vedtatt skrivemåte etter lov om stadnamn) og det norske Store Leirpollen. Vi ser at det samiske og det kvenske navnet er likt oppbygd: Forledda Juovla- og Joulu- betyr ’jul’, og etterledda -vuotna og -vuono betyr ’fjord’. Det er rimelig å tenke at det kvenske navnet må være ei oversetting av det samiske, ettersom vi er i et område som ikke tradisjonelt har hatt mange kvensk- eller finskspråklige innbyggere. Hvorfor så et navn som Jouluvuono? Det kvenske navnet er nedtegna i et intervju på finsk i 1973 med en tanaværing som var født i 1892, og han hadde følgende forklaring: Navnet kom av at reindriftssamene en gang feiret jul ved fjorden; vanligvis var de mye lenger sør på denne tida. I samme navnegruppe har vi Joulujoki, som på samisk kalles Juovlajohka og Julelva på norsk, og er parallelle navnelaginger på ei elv som renner ut i Jouluvuono. Til slutt har vi Pikku Jouluvuono, som er Lille Leirpollen på norsk og Reakčavuotna på samisk; helt ulike navnestrukturer, altså. Ordet joulu ’jul’, som er et svært gammelt nordisk lånord, brukes både i finsk og kvensk, og i litt forskjellige former i flere nære slektsspråk som karelsk og estisk. 

Lauantairanta – og litt om kvenske eiendomsnavn i Alta

( november 2012 )

 Lauantairanta er navn på ei lita slåttemark på østsida av Tverrelva i Alta. Skrivemåten av navnet er i tråd med reglene i lov om stadnamn; dvs. den tar utgangspunkt i den nedarva uttalen og følger finsk rettskriving. Men skrivemåten har ikke alltid vært slik. Navnet er nedtegna i den første landmålerprotokollen over jordeiendommene i Alta i 1777-1778. Protokollen var laget av landmåler Christian Frost Bredahl, og eiendommene var markert med et løpenummer og oftest også et navn. Bredahl forsøkte å være nøyaktig når han skreiv samiske og kvenske eiendomsnavn. Skrivemåten av månedens navn i Bredahls protokoll var Lavandaranda. Eira Söderholm har sett nærmere på Bredahls protokoll. Hun kom fram til at nesten to tredjedeler av eiendomsnavna i Alta var kvenske. I alt var det nesten 500 navn.

Den første trykte matrikkelen for Alta kom i 1878.  Før dette, i 1876, var det kommet en kongelig resolusjon som skulle regulere jordsalget i landet. Der sto det at eiendommene skulle ha norsk navn ”… med det muligens gjængse lappiske eller kvænske tilføyet i Parenthes.” I løpet av hundre år var navnemengden i Alta økt med nesten det dobbelte, men bare norske navn var økt i antall. Navnet ”vårt” var i 1878-matrikkelen skrevet som Lauantairando, med et norsk parallellnavn Fladstrand.

Språkforskeren og politikeren Just Qvigstad var ansvarlig for kvenske og samiske navn i den siste delen av Oluf Ryghs flerbindsverk Norske Gaardsnavne (1924). Qvigstad bemerker i forordet at mange navn som er skrevet i matrikkelen ikke er i bruk til daglig blant folk. Men det var lite han kunne gjøre; navna er i 1924 stort sett de samme som i 1878-matrikkelen, men Qvigstad utelot en del navn som var oversatt til norsk. I 1902 kom det enda strengere regler for eiendomsnavn, og disse reglene var gyldige fram til 1965. I 1983-matrikkelen for Alta er alle nye navn er norske. Men bare 10 % av de kvenske navna i 1878-matrikkelen er helt forsvunnet. Ved videredeling av eiendommer har man nemlig praktisert det systemet at det første stykket har fått beholde sitt gamle kvenske navn. Men skrivemåten av navn i 1983-matrikkelen viser en total mangel på konsekvens når det gjelder de kvenske navna. Söderholm skriver: ”Ofte ser det ut som om navna er behandlet som en udefinert bokstavmasse uten noen som helst betydning.” Dette var et par år før lov om stadnamn trådte i kraft.

Hva betyr så navnet Lauantairanta?  Dette navnet er ganske gjennomsiktig reint språklig. Forleddet Lauantai- betyr ’lørdag’, etterleddet -ranta betyr ’strand’. På spørsmål om hvorfor jordstykket het så, sa en informant (f. 1913): ”No, ne on lauantaina niittänheet tietenkin, semmonen pikku kappale.” (Vel, de har naturligvis slått gress på lørdagen, et sånt lite stykke.) Kanskje forklaringa er at slåttemarka var såpass lita, at arbeidet med å slå den kunne gjøres unna på en fridag. 

Piesanmatala og Keisinmatala - to fiskegrunner i Porsangerfjorden

( oktober 2012 )

Mange fiskegrunner i fjordene våre her nord har kvenske navn med etterleddet matala. Dette ordet, som er felles for kvensk og finsk, og som også har sine varianter i de andre østersjøfinske språka (for eksempel karelsk, lydisk, vepsisk), har den generelle betydninga ’lav; grunn’. Man antar at adjektivet har samme rot som verbet mataa ’krype, kravle’.

Det finnes også andre etterledd i kvenske navn på fiskegrunner og -plasser, men de får vi se på en annen gang. På finsk bruker man gjerne ordet matalikko om fiskegrunn, et ord som også er avleda av mataa. Jeg har ikke støtt på kvenske navn med dette etterleddet i arbeidet mitt.

 

Hvor finner vi så, om vi har tenkt oss en fisketur på Porsangerfjorden, Piesanmatala og Keisinmatala? Disse navna står ikke på noen kart i dag, verken sjøkart eller topografisk kart. På sjøkart 105, som er fra 1932, finner vi det norske navnet Leirpollgrunnen. Denne grunnen ligger nesten rett ut av bygda Ytre Leirpollen, et navn som for øvrig ikke har lokal tradisjon. Grenda kalles Biesaidgohppi og Piesankoppa på hhv. samisk og kvensk. Piesan er en kortere variant av grendenavnet, og dette navnet brukes også i norsk. Det er denne kortformen som ligger til grunn for navnet Piesanmatala.

 

Fiskegrunnen Keisinmatala er lenger ut i fjorden. På sjøkart 105 står bare det norske navnet Kjæsgrunnen. Forleddet Keisin- er genitivformen av Keisi, som er navnet på ei grend rett inn av grunnen. Denne skrivemåten er forresten vedtatt etter lov om stadnamn. Norsk navn på grenda er Kjæs, mens det samiske navnet er Dážagieddi. Litt mer grammatikk til slutt: Vi ser at de kvenske navna på fiskegrunnene har en litt ulik struktur; i det ene tilfellet står forleddet i nominativ eller grunnform, som i navnet Piesan/matala, mens det i det andre står i genitiv Keisin- (av Keisi), som i Keisin/matala. Slik variasjon i forleddet, dvs. nominativ eller genitiv, er vanlig.    

Mustikka, puola og marja – flere navn på gode bærplasser

( september 2012 )

Det er september og bærsesongen fortsetter. Det begynner kanskje å bli seint for blåbærplukking også her oppe, men jeg tar likevel med ett navn fra Kåfjord/Kaivuono i Troms. En bakke under Revnapahta, øverst oppe i Olderdalen/Talosvankka, kalles for Mustikkatörmä. Forleddet mustikka betyr altså ’blåbær’, og er et allment ord i finsk. Det finnes også egne former av ordet i de nære, østersjøfinske slektsspråka. Ordet mustikka er avleda av musta ’svart’. Etterleddet törmä betyr ’bakke, haug’, og fører oss over til neste Kåfjord-navn, nemlig Puolatörmä. Dette navnet forteller om gode forekomster av tyttebær, puola. Formen puola brukes i alle kvenske dialekter og i vestlige, sørøstlige og nordlige dialekter i Finland, samt i meänkieli (tornedalsfinsk) i Nord-Sverige. Nok et navn som forteller om en god tyttebærplass er Puolapahta i Bugøynes i Sør-Varanger. Dette er et berg, pahta, i nærheten av bygda. Det norske parallellnavnet er Tyttebærfjellet.

Så finnes det navn med forleddet Marja- ’bær’, for eksempel Marjatieva i Kvalvik/Kolsevuopio i Lyngen. Etterleddet tieva betyr ’bakke, rund haug’ og er et lånord i de nordlige dialektene fra samisk dievvá. I Storfjord, nærmere bestemt i Skibotndalen/Yykeänperänvankka, har vi Marjavaara, som kalles Bærfjellet på norsk og Muorjevárri på samisk. Navna er altså helt parallelle i alle tre språk. Det samiske ordet muorji og finsk marja er begge ord som vi kan kalle felles finsk-ugriske arveord; de har nemlig motsvarigheter i mange nære og fjerne slektsspråk.  

Hilla-navn

( august 2012 )

I juli og august er det tid for multeplukking i nord, i alle fall for de av oss som ennå synes vi ”må” ut på myrene for å skaffe vinterforråd av den gode bæra, som på latin heter Rubus chamaemorus. Kvenene kaller den hilla, slik man også gjør det i de nordfinske dialektene, i dialektene i Österbotten og Kainu på finsk side, og i Nord-Sverige. Ikke bare er bæra god, men den skal også gi kraft og styrke, forklarte en informant fra Nordreisa: ”hillois  n(e) olthin terffeelinev voima.” (I multebæra var det en sunn kraft.) (Kilde: Suomen murteiden sanakirja [Ordbok over de finske dialektene].)

Tidligere var multeplukking en viktig binæring og en god kilde til kontantinntekter for mange familier.

Det finnes mange stedsnavn i Troms og Finnmark med forleddet Hilla-; her er noen eksempel: I Tana har vi navnet Hillakuru. I det samiske parallellnavnet Hillágurra må forleddet være lånt, for på nordsamisk er ordet for multe luomi og multemyr er luomejeaggi ’multemyr’. Navnet Hillajänkkä er registret i alle fall i Vadsø, Nordreisa og Kvænangen kommuner – og på svensk og finsk side av grensa. På østsida av Porsangerfjorden har vi Hillarinnet (rinnet ’skråning, li), i Nordreisa bl.a. Hillatieva (tieva ’haug, bakke’) og Hillakenttä (kenttä’eng, voll’). I Sør-Varanger finnes Hillaniemi, et nes som stikker ut i Ørnevatnet/Aakelinjärvi. 

Heinä-navn

( juli 2012 )

Juli måned er en aktiv måned for slåttonna her nord. Månedens navn forteller om tidligere tiders ressursutnyttelse i utmarka. I navnesamlingene fra Troms og Finnmark er det et om lag 30 navn med forleddet Heinä-, som betyr ’høy, gress’. Slike navn er registrert i mange kommuner. Det er rimelig å tru at det finnes enda flere navn med dette forleddet – hvorfor?  Langs elvedaler, ved vatn og på myrer tok kvenene områder i bruk som utmarksslåtter, og mange slåtter fikk navn med det nevnte forleddet. Utmarksslåttene fikk ofte også navn med etterleddet -niitty ’utmarksslåtte’, som for eksempel Jokiniitty i Skallelv, Vadsø kommune.

 

Vanlige navn er Heinäjänk(k)ä og Heinäjoki. I Vadsø er også formen Heinijoki registrert. Vi har navn som Heinäjärvi i Porsanger og Heinäaapa i Sør-Varanger (aapa ’stor, treløs myr’) og Heinäniemi i Alta. Også på øyer langs kysten har det vært vanlig å slå gresset, jf. navn som Heinäsaari, Høyholman, i Kvænangen.

I noen tilfeller har de norske og samiske parallellnavna til et Heinä-navn helt andre betydninger. I Sør-Varanger, nærmere bestemt en holme ved Skogerøya, har det norske og det samiske navnet samme betydning, nemlig

Hareholmen og Njoammellásis. Det kvenske navnet er Heinälaassa (laassa ’skjær i sjøen’). Øst i Vadsø kommune er ei elv som på norsk kalles Storelva, på samisk kalles den Idjajohka (”Nattelva”) og på kvensk Heinäjoki. Dette siste navnet er et tydelig uttrykk for kvenenes ressursutnytting i området. 

 

Ordet heinä er allmennfinsk, og det har motsvarigheter i de østersjøfinske slektsspråka, som for eksempel heinä i karelsk og heini estisk. Iflg. språkforskninga er ordet opprinnelig et gammelt baltisk lånord. Navnet på juli måned i finsk er heinäkuu. På kvensk kaller man samme måned for jyylikuu eller juulikuu, sistnevnte form er også brukt på estisk.

Rauttiinaitat

( juni 2012 )

Rauttiinaitat er navnet på en sandmel og en fiskeplass i den nedre delen av Lakselva i Porsanger. På grunn av lausmasser har elva forandra seg en god del. Under melen er det djupere, og her er det en fiskeplass. Stedet har bare kvenskspråklig navn. Navnet består av Rauttiin-, som er genitiv av rauttii ’smed’ og -aitat, som er flertall av aitta ’stabbur’. Ordet for smed, som har formene rautio ~  rautia ~ rautti, er avleda av allmennfinsk rauta ’jern’, som har opphav i germansk, og som vi kjenner igjen som rød og raud i dagens norsk. I den kvenske dialekten i Porsanger blir lydkombinasjonen -io til -ii, og t’en foran fordobles, derfor får vi formen rauttii.

På Rauttiinaitat lå de gamle stabburene til rauttilaiset, dvs. folk av slekta Rauttii. Her tok rauttiilaiset imot mindre farkoster med varer fra større båter ute i Porsangerfjorden. Varene blei lagret midlertidig i stabburene, som er borte nå. Samuli Paulaharju (1928 [1973], 88) har skrevet dette om slekta: ”Aaro och hans Kreeta fikk sonen Juhani, som växte upp till en skicklig järnsmed och brukade kallas Rautio, vilket sedan blev hans släktnamn. Juhani Rautio blev en sådan mästare att han bultade ihop alla spetsstaket och kors och andra järndon som behövdes då kyrkan byggdes i Lakselv i 1862. Han byggde också havsgående båtar, stora nog att bära hundre mjölmattor. Och mästersmeden utökade därtill folket i Lakselv åtminstone med två söner, Sammu og Antti, vilka blev smeder även de och mästare också ...” Rauttilaiset, ”smedfolket”, og spesielt Juhani, var altså både en dyktig smed og båtbygger; det er sannsynlig at de større båtene som skulle brukes på sjøen, ble bygget der stabburene sto. Båtbygger- og smedtradisjonen hadde slekta brakt med seg fra Tornedalen, forteller Josef Lindbäck, som er en av etterkommerne i Rauttii-slekta. Det blei også smidd ljåer og bygget hestekjerrer og -sleder i området. Lindbäck forteller også at Eeron Mikon Hannu, som var stamfar til Rauttii-slekta i Lakselv, var en direkte etterkommer av Antti Keksi, Tornedalens store skald på 1600-tallet.

 

 

Markkina

( mai 2012 )

Markkina er navnet på den delen av bygda Skibotn /Yykeänperä som er vest for Olderelva/ Leppäjoki. I Markkina var det før i tida marked hele tre ganger om året: høstmarked i november, vintermarked i februar og vårmarked i mars/april. Hit kom det mange tilreisende med reinraid, hest og båt fra nabokommuner og lenger borte fra, og man kom fra både svensk og finsk side. På markedet bytta man egenproduserte varer og andre varer, for eksempel smør, mel og flere typer skinn. Etter at læstadianismen fikk fotfeste i området i siste halvdel av 1800-tallet, begynte man med storstevner under høstmarkedet. Disse storstevnene har fortsatt siden. Vårmarkedet var slutt i 1916, og etter siste krig har ikke markedet hatt samme omfang som tidligere. I Nalluvuopio, på Apaja-sida, var det før dette holdt marked, men markedsplassen blei flytta til Markkina pga. at vegen blei lettere for dem som kom fra finsk og svensk side ned langs østsida av Skibotnelva/Yykeänperänjoki. 

Folk i Markkina er kalt markkinalaiset, dvs. de som er fra Markkina.

Norsk og samisk parallellnavn for Markkina er Markedsplassen ogMárkan.

Navnet – eller ordet – markkina er gammelt i finsk, og forekommer helst i flertallsformen markkinat. Også i andre østersjøfinske slektsspråk som karelsk, ingrisk og votisk har de egne former av ordet, i karelsk helst i betydninga ’hestemarked’. Det er snakk om et opprinnelig nordisk lån i disse språka, jf. nyere former som marknadog marked. Det hører med til historia at også de nordiske språka i si tid har lånt ordet.   

Markkina som stedsnavn finnes også på finsk side, i kommunen Enontekiö i Nord-Finland.  

Tampinraana

( april 2012 )

Tampinraana er navn på en god og sikker fiskeplass rett øst for Nyhavn/Nyyhamina i Varangerfjorden/Varenkinvuono. Her får en både torsk (turska), hyse (hyyssä) og uer (affen ~ ahaven).

Bakgrunnen for navnet er at det skal ligge et skipsvrak her. En informant fortalte at vraket var fra siste verdenskrig; en båt (= tamppi) blei torpedert og gikk ned. Fiskefeltet ligger rett i skipsleia. Det er snakk om et forholdsvis stort, men avgrensa fiskefelt. Navnet er sammensatt slik: tamppi : tampin (genitiv) ’dampbåt; hurtigrute’ ograana ’noe unyttig eller ødelagt; (skips-)vrak’.

 

For å finne riktig felt, tok en fiskemed slik:  

Fäärtin talo Sulvaarassa ja Jarkon varphaat suohraana.

(Fäärti sitt hus i Sulvaara og Jarkko sine tær rett ut (!).)

 

Fäärti var kallenavn for Ferdinand (Eriksen). Sulvaara ~ Suluvaara er et lite fjell, eller ås, nordøst for Skallelv/Kallijoki. På kartblad 2435-2 Ekkerøy er det bare norsk og samisk navn på fjellet, nemlig Holmfjellet og Suolovárri. Jarkko var kallenavnet til Johan P. Johansen, som bodde i Nyhavn/Nyyhamina, ei lita og nå fraflytta grend på et nes noen kilometer sør for Skallelv/Kallijoki.  

Sirkkastakka

( mars 2012 )

er navn på en eiendom og et strandområde i Kvænangsbotn/Naavuononpohja i Kvænangen kommune. Hva slags navn er så Sirkkastakka, som har en viss ”schwung” over seg? Navnegransker Eira Söderholm, som samla kvenske navn i kommunen på 1980-tallet, fikk denne forklaringa av lokale informanter: På begynnelsen av 1900-tallet bodde det en person her som kom fra Finland. Han blei kalt Lannan Pekka og Sirkan Pekka, dvs. Pekka fra Sirkka, som er ei bygd i Nord-Finland. Lannan er genitiv kasus av lanta ’lavland, kystland; gjødsel’, jf. også lantalainen ’finsktalende, ikke-same’, på samisk láddelaš. Det har bodd kvener i mange generasjoner på stedet.

Iflg. Just Qvigstad i boka De lappiske stedsnavn i Troms fylke (1935, s. 5), heter plassen Širggastat eller Cirggastat på samisk. Det navnet skal komme av det samiske ordet cirggastat 'sprut, sprøyt'. At det kvenske navnet Sirkkastakka kan komme av det samiske, er iflg. Söderholm sannsynlig: Endelsen -at i samisk blir som oftest -kka i kvensk, og samisk š og c gjengis som regel som i begynnelsen av kvenske ord. På dagens samisk heter stedet Sirggastahka. I folketellingene fra 1900 kalles forresten stedet for Sirkestad på norsk.

Söderholm tipper at det samiske navnet er det eldste. Det samiske navnet var ikke et gårdsnavn, men et naturnavn. Utviklinga kan derfor ha vært slik: samisk naturnavn Cirggastat > kvensk gårdsnavnSirkkastakka > samisk gårdsnavn Sirggastahka. Dette betyr at det nyere, samiske gårdsnavnet er lånt fra det kvenske, som igjen er lånt fra det samiske naturnavnet.

Jeg har hørt ei folkelig forklaring til navnet, nemlig at navnet skal ha vært Sirkan takana, som betyr ’bakom Sirkka’ (takana ’bak, bakom’), fordi stedet er litt avsides i forhold til øvrig bebyggelse. Andre navn i navnegruppa er Sirkka og Sirkkastakanniemi.

Molliskurkkii

( februar 2012 )

Molliskurkkii er navnet på en 269 meter høg foss i Molliselva/Mollisjoki, litt før elva renner ut i Reisaelva/Raisinjoki i Nord-Troms/Pohjais-Tromssa. Fossen er en av de største i Europa. På samisk kalles fossen for Mollešgorži, og på norsk for Mollisfossen.

Det finnes fortellinger om fossen, bl.a. det skal ligge en skatt ved enden av regnbuen under den mektige fossen. Det er også ei fortelling om en bjørn som i vårløysinga i 1897 seilte utover selve Mollisfossen, en luftseilas som blei for tøff, sjøl for skogens konge (Nordreisa bygdebok av E. Hansen, 1953). Samuli Paulaharju (1928, 41) skriver også om denne hendelsen, som visstnok ikke er den eneste: «Men i Molliskurkkio har det gått illa för mången skogsgubbe (dvs. bjørnen), som har försökt ta sig sin vanliga väg över älven på bergsnipan vid forsnacken. Vid högvattentiden har han då inte fått gott fäste på det fuktiga berget utan störtat ner i forsens gap. Nedanför har man många gånger hittat de jordiska kvarlevorna av sådanna olycksgamlingar».

Etterleddet kurkkii (andre dialektformer: kurkkia og kurkkio) i det kvenske stedsnavnet betyr ’bratt foss’. Man antar at ordet både har rot i det samiske gorži ’foss, fossefall’ og det allmennfinske ordet kurkku, som betyr ’hals, strupe’ og ’trangt sted’. Kurkkii, kurkkio m.fl. i betydninga ’bratt foss’ er kjent både i kvenske og nordfinske dialekter og i meänkieli (tornedalsfinsk) i Sverige.

Forleddet Mollis- i det kvenske navnet er sannsynligvis et såkalt lydlig lån fra det samiske forleddet Molleš-. Det samiske navneleddet skal være utolket. I det norske navnet, Mollisfossen, ser forleddet ut til å være lånt fra det kvenske navnet, mens etterleddet, -fossen, er et såkalt oversettingslån.

Det finnes flere kvenske stedsnavn i denne navnegruppa, for eksempel Mollisjärvi, Molliskenttä, Mollissuanto, Mollisvuoma osv.

Sorisniva

( desember 2011 )

Sorisniva er et samlenavn på to stryk og fiskeplasser i Altaelva/Alattionjoki, Ala-Sorisniva og Yli-Sorisniva. På norsk kalles de to stryka for Nedre Sorisniva og Øvre Sorisniva. Navnet Sorisniva består av to ledd, Soris- og -niva.

Ordet niva 'stryk' finnes, i tillegg til i kvensk, også i nordfinske og nordkarelske dialekter. Også i samisk har vi dette ordet med samme betydning, jf. nordsamisk njavvi. Forleddet Soris- forbinder kvenskspråklige altaværinger med verbet sorista, som betyr 'surre, summe, bruse', et ord som skal gjengi lyden av elvebruset. Just Qvigstad (1938) gjengir da også navnet på norsk med "det brusende stryk". Navnet Sorisniva brukes også på norsk. Det finnes et norsk parallellnavn (eiendomsnavn), Tvestrømmen, som neppe er brukt i dag, og på kartblad 1834-1 står det Tvestraumen, men folk sier altså Sorisniva. Dette navnet, skrevet som Sorrisniva, er også tatt i bruk av en reiselivsbedrift i Alta. Bedriften fikk i 2009 årets reiselivspris, og den var en av bedriftene som fikk Språkrådet sin pris for godt navnevett i 2010.

Månedens stedsnavn

Susihauta eller Sysihauta?

I Porsanger, på østsida av Porsangerfjorden/Porsanginvuono og øst for bygda Väkkärä, er det to stedsnavn med samme navneledd som er mitt utgangspunkt for denne artikkelen: Det gjelder navna Susihautaluokka «Ulvefellebakken» (navn en bakke) og Susihautalantto «Ulvefelletjernet» (navn på et tjern). Begge disse skrivemåtene har status «tilrådd og godkjent» iflg. Norgeskart.no. Det vil si at navna kan brukes av det offentlige, men det betyr også at skrivemåtene ikke er behandla etter lov om stadnamn (stedsnavnloven). Det er ikke, etter det jeg ser, noen norske eller samiske parallellnavn på stedene.

 

Siste endringer

20 september 2016

I nærmere fem måneder, fra slutten av april 2016, var det ikke mulig å lagre noe nytt i databasen pga. teknisk feil. Dette er nå heldigvis retta på, slik at redigering av nye navneartikler kan fortsette. Det er stedsnavn i Porsanger som står for tur nå.   

7 april 2016

Siden sist er alle navneartiklene som gjelder Kvænangen kommune publisert, i alt 650 artikler. Under arbeidet oppdaga jeg at flere kartnavn i kommunen ennå ikke er kommet med i Sentralt stedsnavnregister (SSR). For tida redigeres artikler fra Porsanger. Til nå er godt over 500 artikler ferdige, og mer enn 400 artikler gjenstår. Det er navn på bokstaven P som redigeres for tida. Dette navnematerialet er konvertert direkte fra SSR, noe som betyr at kategoriene "bøyningsform", "uttale, "tradisjon" mm. mangler. Men jeg fører opp evt. parallellnavn på samisk og norsk og fyller ut feltet "navnegruppe".

Jeg holder også på å redigere noen nye navneartikler fra Sør-Varanger, nærmere bestemt Bugøynes-området, og særlig navn på fiskeplasser. Materialet er henta fra ei bygdebok (2010) av Alf Salangi.

Jevnlig er det også nødvendig å legge inn koordinater som til nå har manglet. Dette gjelder i grunnen navn i alle kommunene.